localStorage.setItem('track', '1'); localStorage.setItem('trackCenter', '0');

Den Gamle turisthytta

Turisme ble etter hvert noe som vekket stort engasjement fra størsteparten av lokalbefolkningen. De arrangerte utflukter, lagde suvenirer og tilrettela området for besøkende. Foruten om pensjonatet i Fonndalen ble det også bygd steinkai, vei og ikke minst en egen turisthytte.

De fleste fra distriktet hadde ikke noe særlig kontakt med folkene på de to gårdene ved Svartisen når de reiste hit på besøk. Man kom som regel i egen båt, spaserte sin tur og spiste sin medbrakte nistemat. Turisthytta som Fondalsfolket satte opp i 1927, var bare åpen når cruiseskipene anløp, men da kunne også hvem som helst få kjøpt både suvenirer, kaffe og rømmekolle.

 

Jeg husker spesielt en gang Alfred Enga fra Engavågen var her på søndagstur om bord skøya «Bina». Tror det var like etter 1. verdenskrig. De var innom Grønøy og henta gjestgiveren Fredrik Meyer, med frue og blant annet en svensk kunstmaler.

 

De gikk i land på Fondalsøyra og la turen opp til Fonndalsbreen hvor de ble stående å beundre den vakre fargen.

 

Den svenske kunstmaleren ble så begeistret at han malte et bilde som i dag visstnok henger i et kunstgalleri i Stockholm. Jeg mener å huske de kalte ham Carsten Hvistendal, men det kan jeg ikke være helt sikker på. Dere vet det begynner jo å bli noen år siden.

 

Vel nede på gården fant de frem med nistekurv og kaffe, før dagen ble avsluttet med lek, sang og fiolinmusikk.

I starten hadde man i tillegg til Turisthytta to telt i samme område, et skrivetelt hvor turistene satt og skrev sine kort-hilsener når de var i land, og et frimerketelt hvor det ble solgt postkort og frimerker. Ramma til teltene sto hele sommeren. Ved anløp ble det trukket teltduk over. Når sesongen var over, ble alt rigget ned. I de senere årene foregikk alt av salg innomhus.

 

I tillegg hadde Albert Knutsen fra Holandsfjord sitt eget telt der han solgte sine modellbåter. Nordlandsbåtene var skåret ut i heltre av older, var rigget med seil og hadde ellers alt utstyr og var malt i de riktige farger. Knutsen lagde også vakre spaserstokker med påmalt Svartisen-motiver.

Turistene kjøpte gjerne en spaserstokk på vei opp mot isen, vel nede igjen ble det båtkjøp. Også flere andre sto i området rundt turisthytta og solgte småting. Likevel skal det nevnes at Fondalsfolket ikke ble direkte rike på cruiseturismen. Det var begrenset hva turistene la igjen.

 

Mot slutten av 1960-tallet var Fonndalsfolkets turistengasjement egentlig kommet til et veiskille. Dersom man skulle fortsette var det behov for store investeringer. Til syvende å sist falt valget på å legge ned Fonndalsbreen var allerede da på solid tilbakegang. Det at vertskapet Edel og Johan Dahl var begynt å dra på årene hjalp heller ikke

 

Så da det siste turistskipet gled ut Holandsfjorden utpå sensommeren 1966 var det også slutt med at Fondalsfolket var vertskap for cruiseturistene. I 2005 ble turisthytta revet og med det var en epoke for alvor forbi.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø

Redigering: Helge seim

Musikk: Freesound.org. Migfus20

 

Kilde:

-Myrvang, A. (2000) – Med Svartisen som Nabo.

-Steinar Johansen intervjue 2.11.23

Breestua

Ca. 1 km fra kaia, ved vestbredden av Engabrevatnet, finner du Breestua. Herfra har man en storslått panoramautsikt mot breen. Fra juni og fram til utgangen av august har Brestua faste åpningstider og servering av enkle retter, lunsj og middag. Breestua har ca. 100 sitteplasser og stor uteterrasse som vender mot breen. To av salene i brehytta er blitt oppkalt etter prominente personer som har besøkt Svartisen, og her kan man se bilder og lese historier fra deres besøk.

Turisme har altså vært en viktig del av hverdagen under breen for både fonndal og Svartisen gård. I de første årene brukte man bygningene på gårdene til denne driften, men med tiden endret det seg. I 1985 ble nemlig all drift flyttet til det den nybygde breestua.

 

For å finne bakgrunnen for at bygningen ble reist, trenger vi ikke reise lengre bak i tid enn 1 år. I 1984 ble det nemlig stor ståhei i området når Selveste SS « Norway meldte at de skulle ta turen innom. Da skipet sto ferdig i i 1962 vekte det oppsikt. Med sine 315 meter var dette det lengste passasjerskipet verden noensinne hadde sett. Dette var en rekord som sto ved lag helt frem til i 2003, da det ble slått av det britiske passasjerskipet RMS Queen Mary 2.

 

Besøket som skjedde i august 1984, førte ikke overaskende til mye positiv PR. Olav Gåsvær som da var næringssjef i kommunen kom på befaring og foreslo at de kunne sette opp en paviljong som man kunne gjemme seg under dersom været var dårlig.

 

Dette satte i gang prosessen som førte til byggingen av breestua. Første spadetak ble tatt i desember 1984, og etter en standhaftig innsats var faktisk breestua klar til bruk allerede juli 1985.

 

Plassering ble bestemt etter mye kontakt med reiselivsnæringen. Alf Erik Hansen, markedssjef for diplomat Hotel, og Børre Gjeldstad, markedssjef for SAS hotell hadde hyppige besøk i området. Stedet som ble valg, var det stedet der de pleide å samle gruppene i forkant og etterkant av breebesøk.

 

Driften av Breestua var det Svartisen gård som sto for. Men det viste seg gradvis å bli i overkant krevende å kombinere det med den daglige driften av gården. Turistsesongen er som kjent på sitt mest travle på sommeren. Dette er også en av de travleste periodene på en gård. Dermed tok i 2003 to av gårdens døtre over driften. De fikk med seg noen investorer og satte i gang. Dessverre ble ikke ting helt som de hadde sett for seg, så bare 2 år senere trakk de seg ut og investorene ble stående igjen med driften. Svartisen gård driftet med andre ord breestua i 20 år.

 

Investorene driftet anlegget frem til kommunen, i 2011, gikk inn og kjøpte selskapene. Bakgrunnen for dette var for å sikre tilgangen for lokalbefolkningen, og for å åpne opp for flere lokale kommersielle aktører. Dette var fordi Meløy kommune regner Engabreen som et fyrtårn for lokal reiselivsnæring.

 

Jeg skulle gjerne fortalt dere litt praktisk informasjon om åpningstider og slikt, men siden de kan endre seg litt fra år til år velger jeg isteden å legge ved en link til nettsiden deres

Svartisen.no

 

 

 

 

 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø

Redigering: Helge seim

Musikk: Freesound.org. Migfus20


Kilder:
-Steinar Johansen intervjue 2.11.23

Tåkeheimen

Ca. 1070 meter over havet sør om Glomfjord og sørvest for Holandsfjorden finn man det som, på grunn av hardt vær og utfordrende tursti, i 2014 ble kåret til Norges mest utilgjengelige hytte. Velkommen opp i høyden, velkommen til Tåkeheimen.

Tåkeheimen er ei såkalt turlagshytte på Helgelandsbukken. Den drives av Bodø og omegns turistforening og er en av de mest populære turlagshyttene i Nordland.

 

Selv om den generelle turismen i området strekker seg langt tilbake i tid, er Tåkeheimen relativt ny. Dens historie startet først på 1970-tallet når et ble gjort forundersøkelser for kraftutbyggingen ved Svartisen.

 

De satte da opp to trekanthytter som bremålerne kunne bo i når de jobbet på breen. Hyttene ble også lenge brukt av brekurs som Bodø og Omegns Turistforening arrangerte på Svartisen, og av andre turfolk.

 

Da det noen år senere ble ytret et ønske om å fjerne hyttene, fikk turistforeningen overta dem. I 1994 bygde foreningen en ny hytte på plassen. Tåkeheimen har nå i alt 17 sengeplasser og er åpen fra 2. mai til 30 september.

 

Det finnes sikkert de som syns det er rart at den er stengt på vinteren, men jeg lover dere at det er det god grunn til. I tillegg til at en allerede steinhard tur ville blitt enda tyngre, så kan værforholdene her oppe være lunefulle. Faktisk kan det bli så ille at man på vinteren ikke kan se hyttene, langt mindre bo i dem.

Den flott beliggenheten høyt opp på en rygg rett nedenfor Svartisen, gjør den til en av de høyest liggende hyttene i Nord-Norge. Det finnes flere stier opp hit både fra Engabrevatnet og Fonndalen. Man kan også ferdes på Svartisen over til Storglomvatnet og videre til Beiarn. På vinterstid kan man gå på ski fra Holmvassdemningen og over Vesterisen til Tåkeheimen. Den sikreste ruta er nok opp forbi Engabreen, men det kan ta betydelig lang tid, da man må få båtskyss fra Holand til Engen.

De to trekanthyttene på plassen heter Tåkeheimen og Institutt for uhensiktsmessig vær. Begge disse navnene vitner om at det er somregel ikke er været som er trekkplasteret når folk velger å ta turen opp hit. Men dersom du skulle være så heldig at du kommer hit en dag solen skinner, vinden løyer og tåken ikke er hjemme, da kan du vente deg en utsikt uten sidestykke. En lang speillblank fjord, et frodig øyrike og bak, det evige åpne hav.

Ja det er ikke rart at hytta har blitt et «must» for det meste av de som kan krype og gå av frilufts elskere,

Hvis dere vil leie hytta så legger jeg med en link på siden. Velkommen skal dere være




 

 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø

Redigering: Helge seim

Musikk: Freesound.org. Migfus20


Kilder:
Store Norske Leksikon

I am a living creature

Jeg lever. La meg fortelle deg min historie

For lenge lenge sian var St. Olav var på vei til Helgeland for å kristne helgelendingene. Det ville samehøvdingen i Misvær, som var en stor trollmann, sette en stopper for. Han ville stenge leia for ham ved å legge en ismur over havet fra fastlandet i Rødøy. Lyktes dette, ville Saltdalen og Misvær slippe besøk av St. Olav.

Høvdingen fylte en stor eske med gandfluer og sang sine sterkeste trollsanger over den. Så fikk han en annen same til å ta esken på ryggen å gå oppover Misværmarka til Rippevagga. Der skulle han åpne esken og slippe fluene løs. Hvilket han så gjorde. Han kom opp til Rippevagg og slapp fluene, som satte av sted for en sterk østavind mot havet. Men tett innpå fluesvermen snødde det så overhendig, at snøen fylte over dalen og fjelltoppene i mils omkrets. Etter en stund sank snøen sammen og ble til hard is.

Imens var St. Olav kommet frem til Bliksvær, og da han fikk øye på all snøen, skjønte han straks at det lå trolldom bak. Han slo kors for seg med sverdet sitt og bandt de onde krefter i jesu navn. I samme øyeblikk falt fluesvermen ned i havet, og snøen nådde ikke lenger enn til kysten.

Hadde fluene nådd til havs over Rødøyløva, ville leia blitt sperret av isberg, og samehøvdingen hadde vunnet. Nå lå isen bare så langt som fluesvermen fløy: fra Rippevagga til kysten i Rødøy, der den ligger den dag i dag og heter svartisen.

 

Ja det forteller altså et av de 2 sagnan om hvordan jeg kom til verden, men som dere kanskje skjønner så e ikke det heilt sånn det var.

Som med andre levende vesen så husker jeg ikke nøyaktig når, men en gang ble også jeg skapt. Noen tror at jeg stammer fra den siste store istiden som var på sitt kaldeste før 20 000 år siden.

Riktig nok er jeg ingen ungdom lengre, men riktig så ille er det ikke. Den isen som lå her under istiden trakk seg gradvis tilbake, og før om lag 2500år siden var det ingenting her.

Når den varme perioden var over, starta en kjøligere periode som førte til at jeg og andre bare begynt å vokse. År før år vokste jeg helt frem til jeg var på mitt mektigste på midten av 1700-tallet. Dette var før jeg ble delt opp i de 2 delene som dere ser meg i dag.

Siden den gang har jeg i all hovedsak blitt bare mindre og mindre, men det var først i 1923 at det virkelig begynt å gå nedover.

Det er ikke alle som husker det, men en gang så hadde jeg faktisk en arm som strakk seg ned gjennom fonndalen også. Det kan være vanskelig å se før seg, men hvis du smaker litt på navnet så hører du at det stemmer. «Fonn» betyr jo faktisk «snøhaug» som er føket sammen. Det brukes ofte i forhold til små isbre. Den er dessverre i dag mer eller mindre forsvunnet.

Engabreen, som er min andre arm i Hollandsfjorden, har også de siste årene trukket seg tilbake, og hvem vet hvor lang tid det tar før også den er borte. Likevel skal dere ikke være redde før meg. Før selv om det kanskje betyr at jeg bli mindre tilgjengelig og ikke minst synlig, så vil jeg fortsette å leve i beste velgående i mange, mange år til.

 

 

 

 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø

Redigering: Helge seim

Musikk: Freesound.org. Migfus20


Kilder:

-Myrvang, A. (2000) – Med Svartisen som Nabo

 

Livet under breen

I gamle dager ble ofte brearmene Engenbreen og Fondalsbreen omtalt som tvillingbreene. Nært inntil breene har det bodd folk som gjennom generasjoner hadde lært disse spennende naturherlighetene og kjenne. Kom, så skal jeg fortell dere om noen av naboene mine!

Nøyaktig når folk slo seg ned her husker jeg faktisk ikke. Dere vet, jo eldre man blir jo vanskelig blir det å skille årene fra hverandre. Likevel mener jeg å huske det var rundt høymiddelalderen.

Felles for de alle som slo seg ned her var at de måtte forholde seg til brekanten. Den forandret seg fra år til år og fra måned til måned. Sprekker oppsto bare for å senere lukke seg. Tidvis åpnet det seg grotter og breeporter før de også forsvant. Store og små isblokker raste ut og ble borte. Den buldret, knaket og murret på sin fremferd. Det klukket, klasket og fosset i sprekkene.

Ja selv om det ikke er like lett for alle å forstå, så var det ingen av mine naboer som var i tvil om at jeg var et levende vesen..

 

Fonndalen gård forteller jeg om på en annen post, så den hopper jeg over. Isteden vil jeg fortelle dere om er Storsteinøren gård. Eller… Det er vel strengtatt ikke så mye å si om den, annet enn at de kanskje var litt i overkant modige når de bestemte seg for hvor nært den skulle ligge iskappen. Som jeg fortalte tidligere, var jeg på stor fremmarsj frem til 1750 årene. Dermed gikk det Ikke bedre enn at Storsteinørne gård måtte gi tapt. Det heter seg at den skal ha blitt begravd av isfjellet tidlig i 1720 årene.

Men jeg mener nå personlig at det er en overdrivelse. Jeg skjønner at de store mengdene smeltevann kan ha ført til noen utfordringer i forhold til drenering og frostskader på avlinger, men jeg begravde da virkelig ingen!…

 

Den neste gården jeg vil fortelle om er Svartisen gård. Den ligger ikke så langt unna der Storsteinøren lå, men det er ikke den samme. 

Gården har hatt mange navn. Engeøyra, Fonnstrand og før det Fonnøyr. Og selv om den ikke lidde samme skjebne som Storsteinøren, så er det ikke fritt for at man også her hadde utfordringer med smeltevann. I matrikellprotokollen fra 1723 kan man lese at «Funnøyren beskadigest dagligen av Elv og Iisfloed». 

 

Likevel overlevde gården. I 1892 kjøpte Hans Larsen gården av Ole Jakobsen. De første årene ble gården driftet i samarbeid av de to. Det skal også nevnes at det var disse 2 overnevnte herrer som begynte med organisert turisme på Engenbreen. 

I tidligere tider var Norge et såkalt selvbergingssamfunn. For å overleve i en hard verden var det viktig å ha flere bein å stå på. Den vanligste kombinasjonen var landbruk og fiske, men utover 1900- tallet ble det gradvis også vanlig å kombinere gårdsdriften med jobb på lokal industri. Her i området tenker jeg da på industrieventyret på Rendalsvik. Dette ble riktig nok en kortvarig affære, men nok om det.

 

Uansett når en stadig større del av arbeidsstyrken gikk fra matproduksjon til andre jobber ble det klart at de som fortsatt produserte mat måtte gjøre det på langt mer effektive måter. Dette førte til en utvikling i samfunnet der man gikk mot en stadig større grad av ensrettet satsing på en næring.

Dette skal til syvende og sist også begynne å tære på turist engasjementet, men det skal jeg fortelle mer om i en annen post.

 

 

 

 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø

Redigering: Helge seim

Musikk: Freesound.org. Migfus20


Kilder:

-Myrvang, A. (2000) – Med Svartisen som Nabo.

-Steinar Johansen intervjue 2.11.23

Turisthistorie

Menneskene her i området har alltid levd av og med denne massive breen. Den har gitt mennesker og dyr rent drikkevann i overflod. Den har vannet bøndenes avlinger langs fjorden og innover i de trange dalene. Og helt siden 1800-tallet har den trukket langveisfarende turister som har villet se underet med egne øyne.

En gang i tiden var jeg hjem for jegere og reindriftssamer. De var så lommekjent at de kunne krysse meg til fots når enn det trengtes. Det var også̊ samene som tjente som breførere og kjentmenn for de gamle oppdagerne som valfartet til de arktiske landskapene i nord.

Tidlig på̊ 1880-tallet førte den samiske mannen, Johan Abrahamsson den franske tindebestigeren Charles Rabot og hans menn på̊ kryss og tvers over bremassivet og helt inn i Sverige. Siden kom Fritjof Nansen, keiser Wilhelm og mange andre for å utforske isens gåter.

 

I dag er det som kjent Engabreen som er det store trekkplasteret, men før i tiden var faktisk Fonndalsbreen også riktig så populær. De som startet dette arbeidet, var Ole Jakobsen og Hans Larsen på Svartisen gård i 1892. Dette varte frem til i 1914 når Hans Larsens kone, Marianne døde. Hun hadde fungert som en slags vertinne og det var ingen av de andre i familien som etter dødfallet klarte å fylle disse skoene.

Fokus skiftet da til Fonndalen gård. De hadde sånn smått begynt med turisme etter at Adolf Johansen bygde om hovedhuset til pensjonat i 1882.

I 1912 var det for eksempel 20-30 tyske turister som bodde på gården i flere uker.

 

 

Ja til forskjell fra i dag hadde turistene den gang, god tid. Det hendte faktisk ikke så rent sjelden at turistskipene lå inne i fjorden i flere dager. 

Og når turistskipene skulle ligge i fjorden i flere dager så er det klart at de måtte ha ting de kunne oppleve. Fra 1932 til 1939 var en av trekkplastrene såkalt, reinsdyrsvømming.

 

Turistene hang over ripa mens de betraktet de eksotiske dyrene som svømte rundt skipene. Hvem som hadde ideen til aktiviteten, er usikkert. Men det påstås at samene selv var i Oslo og fikk bifall hos den gamle reiselivshøvdingen Bennett. Hovedansvaret for reinsvømmingen hadde samene Trygve og Anders Christensen fra Hemnesberget (far og sønn).

At reinsvømming rundt turistskipene var et smart påfunn, som fungerte godt og tydelig vakte begeistring, er det ingen tvil om. Likevel tok dette snart slutt. Sommeren 1940 hadde krigen nådd også våre strender, og turisttrafikken fikk bokstavelig talt et foreløpig «skudd for baugen». Det representerte slutten for reinsvømming ved Svartisen. Etter krigen ble det gjort forsøk på å blåse nytt liv i denne attraksjonen, men det lyktes ikke. 

 

Mot slutten av 1960-tallet skiftet turismens igjen fokus fra fonndalsbreen tilbake til Engabreen. Årsakene var flere, men den kraftige tilbaketrekningen av iskanten var nok den mest betydningsfulle.

Fra nå av skulle turistene igjen gå i land ved nabogården, Svartisen gård. Her hadde man nå bygd ny kai og anlagt vei fra sjøen og innover mot Engabreen, langs nordsiden av Engen brevatnet. Og på Svartisen gård så man gjerne at turistene nå kunne benytte denne muligheten til å se Engabreen på nært hold. 

En aktivitet man fortsatt kan oppleve i Holand er breevandringen. Dette er langt ifra en ny aktivitet, men det skal sies at sikkerheten er blitt langt viktigere de seneste årene. Tjoret sammen med tau og utstyrt med stegjern på føttene, klatresele, isøks og hjelm, tar guiden med seg opp til 9 mennesker opp på breeen.

 

I moderne tid kom også̊ kunnskapens våpendragere i håp om å fravriste breen dens dypeste hemmeligheter. De gravde seg 200 meter inn i isen og nådde ned til steder ingen hadde trodd det var mulig for et menneske å komme.



 

 

 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø

Redigering: Helge seim

Musikk: Freesound.org. Migfus20


Kilder:

-Myrvang, A. (2000) – Med Svartisen som Nabo.

 

Svartisen nasjonalpark

Etter en femti år lang kamp mellom naturverninteresser og kraftinteresser ble store deler av Saltfjellet vernet som nasjonalpark i 1989. I dag består dette store sammenhengende naturområdet av nasjonalparken, 3 landskapsvernområder og 4 naturreservat. Disse verneområdene bidrar på sine ulike måter til å bevare Nordlandsnaturen fra fjord og spisse tinder i vest til viddelandskap og vide daler i øst. Dette gjør Svartisen nasjonalpark med tilgrensende verneområder til det mest intakte og sammensatte naturområdet i hele landet. Det er også det eneste området i landet med sammenhengende naturvern fra kyst til svenskegrensa.

Svartisen nasjonalpark ligger midt i Nordland fylke mellom Bodø og Mo i Rana. Den inneholder det meste av unik natur. Fra åpen fjord i vest til viddelandskap i øst, og over finner dere meg. Den mektige Svartisen som ligger som et teppe over fjellandskapet og skiller disse to kontrastene. Parken har også en enestående samling samiske kulturminner.


Området Saltfjellet og Svartisen regnes nemlig som det eldste og viktigste området for samiske kulturminner sør for Finnmark. Det er funnet flere spor etter samisk bosetning, såkalte stallotufter som stammer fra middelalderen. Dagens tamreindrift har sine røtter fra 15-1600- tallet og det finnes en rekke kulturminner fra denne aktiviteten i form av blant annet teltplasser, hellere, forrådskammer og stabbur, samiske offersteiner og dyregraver

.
Nasjonalparken har mange merkede turstier, blant annet den gamle telegrafruta mellom Rana og Saltdal som på 1860-tallet var opprettet for å knytte Nord- og Sør-Norge sammen med en telegraflinje. I dag er det en historisk vandrerute på 61 km med flere hytter langs ruten. Ruten starter ved E6, like ved historiske Bredek, og følger de 1000 stolpefundamentene hvor telegraflinjen gikk og passerer de gamle steinhyttene som ble brukt ved byggingen på 1860-tallet. Telegrafruta er løypen som lar deg krysse Saltfjellet, men også Polarsirkelen til fots. 


Selv om Engabreen er det store trekkplasteret i vest er ikke dette det eneste breeområdet på svartisen. På østsiden av breen, nord for Mo i Rana går en gammel sti opp til Austerdalsbreen. Her er det enklest å kjøre til Svartisvatnet og ta båten over, og så gå stien opp til breen på den andre siden av vannet. 


På sørsiden av nasjonalparken finner du et sett med historiske fjellgårder som er lettere tilgjengelig men absolutt verdt å utforske. Granneset, Inner-Bredek og Stormdalsgården er unike fjellgårder fra 1800 tallet, som alle ligger innen en dagstur fra hovedveien. Området gir deg en vandretur i urørt natur, brusende fossefall og hengebroer over strie elver. «Bredek-runden» og turen til Stormdalsgården er begge nydelige turstier som tar deg inn i nasjonalparken og forbi de gamle fjellgårdene. Bredek-runden er en 8 km rundtur som passerer den historiske Bredekgården og den enorme Bredekfossen. Stormdalsgården ligger lengre inn i dalen, og følger utgangspunktet, men med en 8 km avstikker fra Bredek-runden. Turen til Stormdalsgården er valgt ut som en av Norges vakreste naturperler!

 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø

Redigering: Helge seim

Musikk: Freesound.org. Migfus20


Kilder:

-Visit Helgeland

Fonndal gård

Ikke langt unna den mektige Engenbreen ligger Fonndalsbreen. I forhold til størrelse har den nok aldri kunne mål seg med sin storebror i øst, men når det kommer til skjønnhet er historien en helt annen. Ved overgangen til 1900-tallet strakk den seg ned til 95 m.o.h., den var 3,5 km lang og hadde en bredde nær 1000 meter. Fargespillet var helt spesielt, nesten magisk. Det kunne nok komme av at den nesten lysende blåfargen ble brutt i tynne isvegger, og at fargespillet ble mørkere og nesten dystert innover i gapende revner og storslagne grotter. Like under der Fonndalsbreen en gang strakk seg, finner vi Fonndalen gård.

Fonndal gård er en karakteristisk nordlandsgård fra ca. 1880 med nesten intakte bolighus. Gården har betydelig miljømessig verdi og innehar viktig kunnskaps- og kildeverdi knyttet til byggeskikken i landsdelen.

 

Med uendelig arbeidslyst og kun ved hjelp av enkle håndredskaper som hakke, spade og spett har bonden på Fondalen gjennom flere generasjoner ryddet sig en boplass, som det står respekt av.

 

I tillegg til å ha vært en alminnelig gård har den hatt en viktig funksjon som losjisted for turister i Saltfjellet og på Svartisen og motsvarer Vestlandets trehoteller i sveitserstil fra samme periode. Ingen gård med tilsvarende funksjon er bevart i Nordland.

 

Gården ligger ved inngangen til en storslått fjellverden, Saltfjellet og Svartisen nasjonalpark. Bak gården ligger dalen med bratte fjell på 8-900 meters høyde til hver side og Fonndalsbreen innerst. I mer enn hundre år har gården vært et utgangspunkt for brevandringene på denne delen av Svartisen.

 

Da gården ble overtatt av Adolf Johansen i 1882, gjorde Johansen hovedbygningen om til pensjonat. Dette var i tiden da turisttrafikken tok seg opp. Soverommene i andre etasje har fortsatt nummer på dørene.

 

Det heter seg at all ting har sin tid i solen. Fonndalen gård er intet unntak. De siste seksti årene har breen trukket seg ca 400 meter lenger opp i dalbunnen og breen er ikke lenger like tilgjengelig eller attraktiv.

Likevel var ikke fonndalen død og begravet. På grunn av sin bygningshistoriske og kulturhistoriske betydning og dens sentrale funksjon som pensjonat ble anlegget fredet i 1997.

 

Denne fredningen har i ettertid blitt debattert. I 2003 vedtok kommunen en reguleringsplan for uttak av grus på eiendommen. Men når grunneieren ikke ønsket å avstå grunn til dette frivillig og kommunestyret ikke ønsket å ekspropriere grunnen, så ble videre uttak av grus skrinlagt.

Prosessen med å avfrede gården etter reguleringsvedtaket ble derfor heller ikke gjennomført, og Fonndalen gård er fremdeles fredet.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø

Redigering: Helge seim

Musikk: Freesound.org. Migfus20

 

Kilde:

-Kulturminnesøk.no

-Myrvang, A. (2000) – Med Svartisen som Nabo

 

Rendalsvik

«En fredelig tid var forbi
da industrien startet sin symfoni.


Slutt var det på måkeskrik og bekkebrus,
her skulle det sprenges og legges i grus.


Fossen temmes og strukturer lar seg bygge
Ja gud kan se at ting skjer under fjellets skygge…»


Det er kanskje mange av dere som tror jeg nå snakker om Glomfjord, og det ville jeg får så vidt ha skjønt godt. Dersom man hører snakk om vannkraft og industri i Meløy så er det fort å tenk i den retningen. Likevel kan jeg fortell dere at en gang i tiden va ikke det det eneste industrisamfunnet her i Meløy.

La meg fortelle dere om da det moderne samfunn kom til Holandsfjorden
La meg fortelle dere om Rendalsvik. 

 

I dag ligger Rendalsvik øde og forlat. Og ser man bort fra et og annet nedrustet anlegg er det lite vitner om den aktiviteten som en gang var her. Likevel skal det nevnes at en gang i tiden var dette et pulserende kraftsamfunn som kunne rivalisere Glomfjord.

Den første som var registrert bofast i Rendalsvik, het Peder Rafaelsen, i året 1667. Siden da bodde det sammenhengende familier her som livnærte seg av fiske og små jordbruk.

 

Industrialiseringen startet da det ved overgangen til det 20. århundre ble det oppdaget grafittforekomster i området. Dette var et "nytt" mineral i Norge, og prosjektet må ha fortonet seg spennende.

 

Likevel skal det nevnes at det gikk rolig i starten. Det skulle faktisk ta tett på 30 år før man begynte å dra nytte av forekomstene.

 

Det tyske firmaet A/S Minerals begynte sommeren 1931 å ta ut prøver og ut på våren 1933 var man i gang med oppbyggingen. Og allerede fra første spadetak var det ca. 50 mann i arbeid. Med tanke på at firmaet var tysk er det ikke overaskende at mesteparten av produksjonen gikk til Tysk krigsindustri. På grunn av sin seighet var grafitten fra Rendalsvik spesielt godt egnet til batteriene i stridsvognene.

 

De første årene var driften sesongbasert, men fra 1935 gikk maskinene kontinuerlig. Vannkraften ble i 1938 bygd ut med en turbin på 400 hestekrefter og ganske snart fikk alt av hus og hytter elektriske lys. Dette var i en tid da de fleste andre steder i Nord-Norge måtte nøye seg med oljelamper.

Stedet vokste og fikk etter hvert både brevhus, butikk, lokalbåtanløp og telefon. Distriktslegen hadde kontordager her og stedet fikk egen skole- og stemmekrets. Her var sangkor, ungdomslag og bridgeklubb. Likevel skal det neves at tiltros for at de etter hvert ble ganske mange fastboende, var pendlerne i flertall. Med en arbeidsstyrke på 200 mennesker var dette det største i Meløy…. Ja, foruten om Glomfjord selvsagt.

I starten hadde A/S Minerals et norsk hovedkontor i Mo i Rana, men når Norge ble okkupert i 1940 tok det tyske regimet direkte styring. Produksjonen under andre verdens krig var betydelig, men da tyskerne måtte kapitulere opphørte driften.

Etter krigen var over hadde Rendalsvik mistet sin største kunde, likevel var optimismen stor på at driften ville starte opp igjen.

Det skjedde ikke og allerede vinteren 1946/47 ble det klart at eventyret var over for godt. Folketallet begynte å dale allerede i 1945, men det var først da skolen ble nedlagt i 1963 at fraflyttingen for alvor satte fart,

I dag har naturen tatt området tilbake, og Rendalsvik et nok en gang blitt et stille og fredelig sted…

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

- Brattland S. (1994) Fra industristed til ødemark. Meløy Historielag

 

 

Gammelveien

Mellom Risvika og den nå fraflyttede gården Meløysund på østspissen av øya, går det en ca. 2 km lang veg som i dag framstår som et monument over pågangsmot og god veiarbeiderkunst.

Veien ble påbegynt i 1924 av far og sønn, Oluf og Karl Meløysund, for å få skikkelig adkomst til gården. Veien ble ferdig i 1933 etter at folk i Risvika også hadde arbeidet et godt stykke på veien fra sin side. Langs veien kan en se solide og kunstferdige gråsteinsmurer, og veikanten er delvis besatt med stabbesteiner, datidens "autovern".

Kilder:

-http://www.meloya.no/kulturhistorisk-loype-pa-meloy/

Svartisen

Men.... Den er jo ikke svart!

Det er nok mange som ha fundert på hvordan det kunne ha seg at jeg fikk navnet Svartisen. Jeg husker spesielt godt de som kom hit før det vart vanlig med fargebilder og den slags. En gang va det en liten gutt som sto og stirra på meg lenge før han snur seg mot moren sin og gir ho et forvirra blikk.

 «jammen den e jo ikke svart! Ikke litt ein gång! Den kunne i den minste ha vørre grå»….

Ja jeg lo godt før meg selv den gangen. Før det er ikke fra fargen min navnet kommer fra, vertfall ikke direkte. La meg fortell dere hvordan det henger i hop.

 

Dersom dere kommer heilt inntil meg så kan det faktisk se ut som jeg er litt grå. Det er støv, skitt og fine sandpartikler som vind og vann ha ført med seg,

Gjennom heile sommerhalvåret renner det små bekker med smeltevann nedover kroppen min og de partiklan som ikke bli vaska bort, blir liggende igjen i små og større fordypninger som vises godt mot den blåhvite isen. Men det er altså ikke skitten som har gitt meg navne altså. Det skal jeg ha meg frabedt ...

 

 

I denne delen a lande betyr navnet bre-is. Bre-iseen er mørker enn snøfonnan ved siden av. I overskyet vær ser bre-isen grå ut på avstand. I klart vær er den grønlig og blå. Men den ser alltid mørk ut ved siden av snøen.

Navne betyr altså den (blå)fargede eller mørke bre-is i motsetning til snø eller ny is.

 

Dette fargeskifte va faktisk noe folk før i tiden brukte som værvarsel. Ved å se hvordan farge jeg hadde, så kunne de se hvordan været kom t å bli. Kanskje ikke før de neste dagene, men om ikke anja for de neste timene. Virket isen skitten og grå var det mildvær og regn i vente. Var isen derimot lys og blåfargen klar og ren, tydet det på høytrykk og godvær.

Det kom sikkert godt med når man va midt i slåttonna og va usikker på hvilket høytørke man ha i vente.

 

 

 

 

 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø

Redigering: Helge seim

Musikk: Freesound.org. Migfus20


Kilder:

Myrvang, A. (2000) – Med Svartisen som Nabo.

 

Neverdal Fangeleir

I Perioden 1942-1944 lå det her en fangeleir for Russiske krigsfanger.

Fangeleiren lå på høyre siden av veien som går utover mot «Lottebrygga». Nøyaktig hvor mange hvor mange fanger det var i leiren er ikke kjent, men ut ifra antall fangeboliger kan vi anslå at det var rundt 120 fanger.

 

Bunkersene

De russiske fangene jobbet hardt i forbindelse med utbyggingen av bunkersene på Neverdalsneset. I tillegg måtte de hente ved til oppvarming av hyttene i Neverdalsmarka.

 

Russiske kunstnere

Russerne lagde ulike gjenstander, som treleker og ringer. De ble gitt i gave til lokalbefolkning som takk for mat de klarte å lure til fangene. Det var mange slike gjenstander, men de fleste er i dag gått tapt.

 

Bautaen

Ved Riksveien står det en bauta til minne om de 33 fangene som mistet livet her under krigen.

 

Operasjon Asfalt

De russiske fangene som ble gravlagt her fikk ikke ligge i fred. På 50-tallet var hele verden preget av den kalde krigen. Norske myndigheter fryktet at de mange krigsgravgårdene rundt i landet skulle utnyttes av sovjetene for å fritt kunne reise rundt i landet å spionere. Det ble dermed bestemt at alle krigsfangene som døde i Nord-Norge skulle flyttes til Tjøtta på Helgelandskysten.

 

Operasjonen fikk navnet operasjon Asfalt fordi likene ble fraktet i sekker som tidligere hadde blitt brukt for å transportere asfalt.

Kilde:

-forskningsradet.no

-6. og 7. trinn Neverdal skole (2011) Nært på krigen i Neverdal i krigsårene 1940-1945

Halsa Kirke

I 1953 ble det tatt opp arbeide for å få bygget et bedehus på Halsa, og en komite ble valgt til å arbeide videre med planen. Etter som komiteens arbeid skred frem ble planen forandret til å omfatte bygginga av en kapellkirke.

I 1955 var planen for en kapellkirke klar. Meløy menighetsråd støttet komiteen i sitt arbeid og gikk helhjertet inn for planen. En plan som hadde stor støtte i hele befolkningen, både av unge og eldre.

 

De første tegninger ble utarbeidet av Henrik Hansen, Engavågen, men disse ble senere revidert av arkitekt fru Kristen Wleügel Knutssøn, Bodø, som ble kirkehusets utførende arkitekt. Det ble innkjøpt tomt og den 14. juni 1959 ble grunnsteinen til kapellkirken nedlagt av biskop W.Krohn-Hansen, med bistand av Arnt Solhaug.

 

Da første arbeidet for alvor kom i gang, gikk det etter forholdene bra, men komiteen hadde nok sine vanskeligheter å stri med i denne forbindelse. Det ble ytet en meget stor arbeidsinnsats av mange. Og summen av det utførte dugnadsarbeide beløp seg til ikke mindre enn 41 500 kr. Dette, sammen med gaver for i alt kr 26 500 kr og innsamlede midler 34 000 kr bidro i stor grad til løsning av den økonomiske siden av byggingen. Også Meløy kommune stillet seg positiv til byggesaken og ytet bidrag med til sammen 180 000 kr. Fra Norske kirkers landsfond ble ytet bidrag med 30 000 kr. Hele byggesummen kom på 312 000 kr. En del av kirkehusets utstyr ble innkjøpt og en del var gaver.

 

Våren 1960 var byggetiden forbi. Det hadde tatt omkring 7 år fra tanken ble tatt opp og til kirken sto ferdig. Kirken, som hadde fått en vakker beliggenhet og en vakker utforming, ble innviet av biskop H.E. Wisløff søndag 22. mai 1960 i overvær av en masse mennesker. Med dette hadde også denne del av bygden fått sitt eget kirkehus, et kirkehus som med menighetssal og galleri var beregnet til ca. 400 sitteplasser. I og med byggingen av dette kirkehus hadde bygden fått sin fjerde kirke.

Fagtekst: Helge Seim

Kilder:

- Andreassen A.H. og Sørgård R. (1992) Meløy Kirke 125-årsjubileet 1867 - 1992

Sentrum Trykk

Risvika og risvikkniven

Fortidsminner finnes over store deler av øya, og det er gjort funn fra ulike tidsperioder og av ulike materialer.

At det har ruslet folk rundt på Meløy i flere tusen år finnes det mange bevis på. Fortidsminner finnes over store deler av øya, og det er gjort funn fra ulike tidsperioder og av ulike materialer.
Fra steinalderen (ca. 10 000 - 1 800 f.Kr.) er det gjort flere gjenstandsfunn i området du nå står i. På den tiden var det fangstfolk som holdt til her. Det er blant annet funnet spydspisser og kniver av skifer, flintskraper, søkkesteiner, steinøkser og en spesiell type asbestkeramikk. I Fagervika, like vest for Risvika, har arkeologer lokalisert steinalderboplasser, og man antar at det har vært flere boplasser på de lavereliggende delene av øya.


Vi har lite sikker viten om denne første befolkningen, men de bodde trolig i telt av skinn og livnærte seg av jakt og fiske, av røtter, bær og lignende.


Her i Risvik ble også den kjente "Risvikkniven" funnet. Kniven var opprinnelig laget av ett helt stykke skifer, men da den ble funnet var det bare skaftet som var igjen av den. Kniven er datert til yngre steinalder (ca. 4 000 -1 800 f.Kr.). Det som gjør denne kniven så spesiell er at skaftet er et særdeles pent og naturalistisk utskåret elghode. Det var særlig fangstfolk i Finland og Nord-Sverige som avbildet vilt på denne måten, derfor kan funnet av Risvikkniven bety at tidligere meløyfjerdinger hadde kontakt med sine nabofolk i øst. 

Steinaldermenneskene var trolig ikke permanent bosatt her på øya, men flyttet sannsynligvis fra sted til sted i løpet av året. I fuglenes hekketid på forsommeren bodde de ute ved havet, nær eggværene. Når det ble tid for reinjakt trakk de lengre inn i landet. Steinalderjegerens liv var svært spesialisert, og det gjaldt å utnytte resursene maksimalt for å kunne overleve fra år til år. Både Risvikkniven og de andre fortidsminnene fra øya blir i dag oppbevart på Tromsø Museum. Mange av gjenstandene er funnet av øyas egne beboere når de har bearbeidet jorda, og hobbyarkeolog Simon Risvik har bidratt mer enn de fleste.

 

Kilde:

-http://www.meloya.no/kulturhistorisk-loype-pa-meloy/

Klippfiskbergan

Klippfisk er saltet og tørket fisk som helst produseres av torsk, men hyse, lange, brosme eller sei kan også brukes. Klippfisk er et mer foredlet produkt enn den tradisjonelle tørrfisken som vi hadde i mi tid. Sammenligna med Tørrfisk er det ei relativt ny næring. Likevel virka som de begynte tidlig her. Allerede i 1880 hører vi om tre mann som druknet på vei fra Åmøyhamn til Bolga "tilhørende" et klippfiskfartøy fra Trondheim. Og det ble nok tørket fisk her en god stund før dette.

Når fisken kom hit til Bolga fra Lofoten i overgangen mellom april og mai, var den allerede både flekket og saltet. Fartøyene lå fortøyd med "Fartøyskjæret", og fisken ble fraktet i land med mindre båter, vasket i sjøkanten og lagt lagvis med en spiss "hatt" på toppen. 

 

Når været var gunstig for tørking, ble fisken lagt utover bergene. Ved utrygt vær, som regn eller skarp sol, ble fisken samlet sammen og lagt i såter. Når været bedret seg, ble den lagt utover igjen. Slik fortsatte man til fisken var tørr nok. Den ble så lastet tilbake i fartøyene og seilt sørover til Kristiansund eller Ålesund for vraking, pakking og eksport. 

Den første plassen det ble tørket fisk, var på Bortherholmen. Men siden det var værutsatt for fartøy samt lite berg for tørking, ble det etter hvert flyttet hit, til det vi i dag kaller før Klippfiskbergan.

 

Nærheten til Bolga og øyværet gjorde at det var god tilgang på arbeidskraft. Det var mest kvinner og barn, men også en del menn som møtte opp på bergene. For å tilkalle arbeidere ble det heist et hvitt flagg på toppen av Bursøya. Dette var synlig hos ho Helmine i Nystuen. Når hun så det, heiste hun også et hvitt flagg på Stuhågen, og hele området var da varslet.

 

Klippfiskarbeid var en svært viktig inntekt for mange familier, og det var vanlig at alle familiemedlemmene ga hovedforsørgeren det de hadde tjent. I 1912 fikk voksne 3 kroner for en full arbeidsdag, mens barn måtte nøy seg med 50 øre. Denne summen økte gradvis og når vi kommer til 1920 kunne en hel familie tjene så mye som 15 kroner på en dag. Det må ha hjulpet bra i den trange økonomien som var vanlig på den tiden.

 

Det var tidvis stor aktivitet her. Enkelte år ble det tørket så mye som 120 000 fisk. Det betydde at det kom flere fartøylaster på en sesong. Blant de som har tørket fisk her var Teodor Eiken fra Hardanger, Ludvig Sørensen fra Nusfjord og Leanger fra Gildeskål.

Det sies at alt har sin tid sola, og på midten av 1930-tallet var den forbi før klippfisktørkingen på Bolga, men navne brukes fortsett og står til minne om det yrene folkelivet som en gang va her nedpå bergene.

Fagtekst: Per Swensen, Anne Marie Johnsen, Tone Lise Lyngeng

Manus: Helge Seim

Stemme: Tone Lise Lyngeng

Redigering: Helge seim

LydStudio:  LydBerger Sunflower Studios.


Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:

  • Fygle S. (1991) Fiskerihistorie for Meløy 1850 - 1991
  • Moe K. (1981) Gård og grend i Meløy, bind 1
  • Diverse intervju med eldre personer før 1980.

 

 

Bolga - en gammel gård

Bolga er en av de eldste gårdene i Meløy hvor folk bosatte seg og begynte å dyrke jorda. Det var trolig etablert gård her alt i jernalderen, for vel 2000 år siden. Det er registrert minst fem sannsynlige gravhauger her, alle i området rundt Yttergården. Men dessverre er de blitt jevnet ut. Mye tyder på at gården her ved seilingsleia var en viktig gård, og de som bodde her var mektige folk. Gravfunnet forteller at husfruen på Bolga var en av de mest fremstående kvinnene i hele Nordland.

-Er det noen der?

-Jeg syns jeg hørt noen fottrinn. Bare kom nærmere, dere må ikke være redde. Jeg biter ikke.

 

Dere veit det kanskje ikke, men jeg har vært her hele tida. Og heilt siden jeg ble gravlagt på 800-tallet har jeg fulgt med på dere. Dessverre i løpet av den tiden er mitt navn før lengst blitt glemt, men en gang var dette mitt rike. 

Mye ha skjedd mens jeg har hvilt her. Samfunnet ha utvikla seg og har opplevd både oppgang og nedgang, likeså har folketallet.

Men en gang var dette et av Meløys viktigste steder. Den gang jeg var Dronninga på Bolga.

 

Første gang man finner noen beskrivelse av gravhaugene på Bolga er i Gustav Petter Bloms reisebeskrivelse "Reise Nordlandene" fra 1827. Også forfatteren Jens Edvard Kraft, skriver i 1835 i storverket "Kongeriket Norge" om den "mægtige gravhøye" som er utgravd på Bolga. Her ble det funnet en del gjenstander, men disse ble ikke tatt vare på.

Min gravhaug fant de likevel ikke. Den ble bare oppdaga med en tilfeldighet først i 1895. Den lå i en lav sandhaug, like øst for huset i Yttergården, omtrent der låvebrua er i dag. 

Ut ifra gjenstandene som ble funnet tok det dem ikke lang tid og skjønn at dette var en kvinnegrav. Og ikke hvilken somhelst kvinnegrav heller. Det var vevutstyr, nålehus og kniv av hvalbein.

Til drakten fant de to ovale brystspenner. Dette var praktsmykker som bare de mest velstående hadde. Det ble også funnet dyrebare perler, og en flott brosje av bronse, dekorert med dyrehoder. Den hadde opprinnelig vært et beslag på et hellig skrin eller en bok, og var gjort om til ei brosje for drakten. Den stamma fra Irland og det teoretiseres at mannen min tok den med seg derifra på en av sine vikingferder. Men om det stem fortell jeg ikke. Det er min hemmelighet.

Uansett er ikke det den flotteste gjenstanden jeg fikk med meg. Det var hvalbeinsplata. De er svært sjelden og den de fant i grava mi e ei av de flotteste som er funnet. De sies at dette var et av herskersymbolene til håløygætta, jarleslekta som rådde i Hålogalang. 

Så kanskje jeg var en av dem, eller kanskje mannen min var det. Men det er det kun jeg som veit….

Fagtekst: Per Swensen, Anne Marie Johnsen, Tone Lise Lyngeng

Manus: Helge Seim

Stemmer: Tone Lise Lyngeng

Redigering: Helge seim

LydStudio:  LydBerger Sunflower Studios.


Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:

  • Holberg E. (2015) Før vår tid
  • Blom G.P. (1832) Reise i Nordlandene året 1827
  • Kraft J.E. (1835) Kongeriket Norge
  • Intervju med Hans Olsen, som var tilstede da funnet ble gjort. 

Stedsnavn på Bolga

Navnet Bolga har uten tvil sin opprinnelse i beskrivelse av formen på fjellet som hever seg opp fra havet, og kommer av det norrøne ordet bolg eller belg. Slike naturbeskrivende navn er svært gamle. Bolga er blant den eldste type stedsnavn som er bevart i Norge. Navnet er trolig satt på øya for mer enn 2000 år siden, allerede før folk bosatte seg her. Fjellet har vært et punkt å orientere etter når man dro langs kysten, et tydelig landemerke. Første gang Bolga nevnes er i Aslak Bolts jordebog fra 1432. Det er mange andre stedsnavn her ute som er nesten like gamle. La meg fortell dere om noen av dem.

Et av de eldste er Alberget, eller Alveberget som vi opprinnelig sa. Navne er over 1000 år gammelt og kommer fra eldre norrøn mytologi. Alvene er vesener som har hold til i det underjordiske. Selv etter at kristendommen ble innført i Norge, beholdt man troen på dem. Dermed, heilt opp til forrige generasjon var troen på, og ikke minst respekten for de som holdt til i haugen, stor. 

 

Et annet stedsnavn med tilknytning til det Norrøne er Vethågen. Navnet er avledet av ordet vete. Her var en av de to gamle vardeplassene i Meløy. Det var Håkon den gode som rundt år 950 etablerte et varslingssystem for å innkalle krigsflåten. Varslingen besto i å tenne bål på bestemte steder langs kusten, slik at lyset fra ilden var synlig fra vete til vete. Det ble sagt at det tok 7 netter å varsle landet fra sør til nord. Siste gang vi vet at varden på Bolga var bemannet, var i forbindelse med den store nordiske krig i 1719. Den viktige oppgaven som var lagt til Bolga gikk etter dette i glemmeboka, men navnet på haugen lever videre.

 

Også har vi Valbergshågen. Det er trolig avledet fra det norrøne ordet valr, som betyr falk. Her hadde nok en falk hatt reirplass. Falk og hauk var svært verdifulle til opplæring for jakt.

Like bak, og ovenfor det gamle fellestunet ligg Stuhågen. Og siden alle husene på Bolga en gang sto på fellestune, er navnet meget beskrivende. Altså hågen ved stuene.

 

Til slutt har vi Kjellerhågen. Navnet er fra da det var vanlig med jordkjeller. Her gravde de kjellerne ned til ca. 3 meter i hard sand, og satte et tak på. Når kjellerne begynte å rase sammen, gravde de bare en ny. Det var først når poteten kom inn i husholdninga på 1700-tallet, at man trengte frostfri oppbevaring slik som dette. Den siste kjelleren var i bruk på 1930-tallet.

Fagtekst: Per Swensen, Anne Marie Johnsen, Tone Lise Lyngeng

Manus: Helge Seim

Stemme: Tone Lise Lyngeng

Redigering: Helge seim

LydStudio:  LydBerger Sunflower Studios.


Musikk og Lydeffekter: migfus20 freesound.org

 

Kilder:

  • Holberg E. (2015) Før vår tid
  • Hutchinson A. (1997) Disse tider-Disse skikker
  • Moe K. (1981) Gård og grend i Meløy, bind 1
  • Utskiftning for Bolga 1831
  • Utskiftning for Bolga 1867
  • Tolkning av navn, i samarbeide med Finn Myrvang, leder av Stednamnprosjekter i Nordland før 2004.

 

Bolgværet

Det sies at i skjærgården rundt Bolga er det flere øyer enn det er dager i året. Og hvor heftig det enn høres ut, så er det faktisk en underdrivelse. Dersom man setter sammen Flatvær i nord samt Snyvær i vest og ikke minst Bolgvær i sørvest, er det totale tallet over 500. Og vi vet at 21 disse har vært bebodd i lengre eller kortere tid. Kom, så skal jeg fortell dere litt om hvilket skattekammer som skjuler seg her ute.

Selv før min tid har øyværet vært en ressurs for fellesskap her ute. Her var det fiskebuer og gammer som ble flittig brukt i forbindelse med fiske og jakt, men også i den viktige innsamlinga av egg og dun.

De ble også brukt til beite og utslått. Og ved en utskiftning som ble avholdt i 1831, ble de største øyene i Bolgværet tillagt de enkelte brukene på Bolga. Dette førte til at den enkelte bruker kunne leie ut til husmenn ute på øyene.

 

Den eldste bosetninga på øyen rundt Bolga var på Snyvær, lengst ut i vest. Hovedøya ble bosatt allerede på 1620-tallet og senere også Vessholmen og Beitålen

Til sammenligning var den første bosetninga på Bolgvær først i 1842. Da sender Anders på Tollevøen sin datter på skole. Utover 1800-tallet skyter bosetningen fart og 1865 er tre øyer bosatt. 10 år senere bor det 12 familier fordelt på 9 øyer. Alle er husmenn, og de fleste kommer fra Rødøy og Lurøy. Arbeidsplikten for husmenn var vanligvis 3 dagers utført arbeid på hovedgården på Bolga.

 

I Bolgværet kunne man ha nødvendig jordbruk og selvsagt var det stor nærhet til fiske. Her kunne man også jakt etter de verdifulle oterskinnene, og den fettrike selen. Det kunne høstes av naturens overflod av fugleegg og multebær. Likevel var kanskje den velsigna ærfuglen, det aller jevneste. Mange av øyene i været hadde flere hundre hekkende ærfugler. Disse gav massevis av egg, og ikke minst den verdifulle duna, som var verd sin vekt i gull. Ærfugeln ble godt passer på.

Ja, i eggtida måtte faktisk til og med katten stå i band.

 

Den viktigste og mest aktive perioden i øyværest historie, er storsildfisket på 1870-tallet. Flere hundre mann fisket med garn, og der var også et stort antall notbruk med nær 200 mann. På det meste var det nærmere 50 seilskuter som kjøpte og saltet silda. Toppåret var 1873, med i alt 632 registrerte mennesker på fiske ute i øyene.

 

I 1900 bodde det 33 personer i Snyen, og 5 av de hadde faktisk nå blitt selveiere og var dermed herre på egen øy. Likevel var det fortsatt 12 husmenn på de totalt 15 bebodde øyen. Totalt var det da 106 fastboende i verran, mens det var 103 på selve Bolga.

 

Kontakten med omverdenen var viktig for de som bodde her ute. Postskyss og skoleskyss kom i gang på 1920-tallet. Og telefon ble utbygd på midten 1930-tallet.

Etter krigen gikk utviklinga likevel i motsatt retning. Folk begynte nå å flytte fra øyene. Det avgjørende vendepunktet var da strømmen skulle komme inn i de mange norske hjem. For de som bodde her ute sto valget mellom strøm og fraflytningsbidrag. Kun Brattinden og Ruskøy fikk utbygd strøm, de andre valgte det siste.

 


Foruten om en mindre oppgangstid på første halvdel av 1960-tallet, da det ble etablert fiskebruk og handel på Snyen, fortsatt utviklingen i negativ retning. Og allerede ved overgangen til 1970-tallet ble også Snyen fraflytta. Og med det var 350 års bosetning forbi.

Fagtekst: Per Swensen, Anne Marie Johnsen, Tone Lise Lyngeng

Manus: Helge Seim

Stemme: Tone Lise Lyngeng

Redigering: Helge seim

LydStudio:  LydBerger Sunflower Studios.


Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:

  • Fygle S. (1991) Fiskerihistorie for Meløy 1850 - 1991
  • Moe K. (1981) Gård og grend i Meløy, bind 1
  • Diverse intervju med eldre personer før 1980.

 

Fellestunet

Helt fra middelalderen bodde de fleste på Bolga i et landsbylignende fellestun. Her levde de tett, vegg i vegg i små hus, med åkere og jordteiger spredt rundt om i et såkalt klyngetun.

Det gamle fellestunet lå rundt veikrysset mellom Øverveien og Nerveien, opp mot Stuhågen. Nærmere avgrensning er dessverre vanskelig, men veien går muligens gjennom gårdshaugen. Ved utgraving i området er det bla. funnet fragment av et stempel med inskripsjon, salvekrikke av brent leire og en sømglatter av glassmasse.

 

Allerede fra 1300-tallet var all jord på Bolga eid av den katolske kirke. Etter reformasjonen i 1537 ble den overtatt av kongen og senere solgt videre til forskjellige godseiere. Likevel skal det nevnes at de som kjøpte jorda sjeldent driftet dem. De som bodde her, leide bare jorda og var dermed såkalte leilendinger.

 

Leilendingene på Bolga drev jorda i fellesskap. De hadde ikke adskilte gårder, men brukte de forskjellige jordteigene på omgang. De andre rettighetene som eggsanking og torvstikking, ble fordelt etter hvor stor part den enkelte leide.

 

I 1868 ble innmarka på Bolga skiftet, og hver bruker fikk nå sin egen gård. Husene ble da etter hvert flyttet fra fellestunet.

Likevel skal det nevnes at felleskapet besto. Det ble nemlig opprettet et gårdstyre bestående av alle gårdbrukerne. Det var styrets oppgave og se til at alle ressursene fortsatt ble rettferdig fordelt.

 

Dette var en tradisjon som fortsatte langt inn i 1900-tallet. Når det skulle være møte hadde hver gårdbruker med sin egen stol eller skammel, da det ikke var nok å sitte på for alle. 

 

Fra midten av 1800-tallet begynte leilendingene å kjøpe gårdene, og ble selveiere. Siste gård ble kjøpt av brukeren i 1913. 

Fagtekst: Per Swensen, Anne Marie Johnsen, Tone Lise Lyngeng

Manus: Helge Seim

Stemme: Tone Lise Lyngeng

Redigering: Helge seim

LydStudio:  LydBerger Sunflower Studios.


Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:

  • Hutchinson A. (1997) Disse tider-Disse skikker
  • Moe K. (1981) Gård og grend i Meløy, bind 1
  • Utskiftning for Bolga 1867
  • Diverse intervju med eldre personer før 1980. I forbindelse med arbeidet med Gård og Grend.

 

Gammelskolen

Det å kunne lese og skrive er en ganske ny kunst her på kysten. Den første læreren i Meløy kom først i 1779, og den gang var det omgangsskole som gjaldt. Det betydde at læreren reiste rundt til de forskjellige bygdene og brukte en av de lokale gårdene som undervisningsbygg. Ifølge den første bevarte skoleprotokoll fra 1833, stater skolen på Bolga 13. juni det året, med fem elever.

Ettersom folketallet på Bolga var i sterk vekst i siste halvdel av 1800-tallet, krevde befolkninga å få satt opp et fast skolehus her ute.

I skriv til kommunen står det:

"Det eneste hus som kan leies til skole, er så lavt under taket at det er vanskelig å holde ut der, på den tid av året da vinduer og dører må være lukket".

Ja det kan være vanskelig å lær det som står på tavla. Spesielt dersom det ikke slepp inn nok lys til at du engang kan se den der tavla.

 

I 1891 begynte byggingen og allerede året etter sto den nye skolen ferdig. I tillegg til at alt nå var blitt topp moderne, ble det ansatt en fast lærer.

Dette var en såkalt internatskole med mulighet for overnatting for både lærer og de barna som måtte fraktes inn fra de mindre øyene rundt. Det var en sovesal for jentene og en for guttene, hver med 6 senger.

 

Det var storstilte greier, men likevel var folketallet den gang så høyt at elevene ofte måtte sove to i hver seng.

Ellers var det i første etasje spisesal, kjøkken og et klasserom. Frem til strømmen kom i 1951, så var den eneste varmekilden en høy rund vedovn.

Siden ungene fra øyene bodde på skolen hadde de med seg det nødvendige av klær, sengetøy, brød, mat, pålegg, samt poteter og fisk til koking.

I starten var læreren den eneste voksne på skolen, og siden hans fokus primært var den akademiske sorten, måtte de eldre barna passe på de yngste.

Dette endret seg da læreren flyttet ut av bygningen på begynnelsen av 1900-tallet og overlot soverommet til den nyansatte kvinnelige oppasseren. Hun ble kalt pedell og hadde ansvar for både bygning og elevenes velvære. Likevel skal det nevnes at de største guttene somregel måtte hjelpe pedellen med å bære inn vann fra brønnen og hente ved fra uthuset. 

 

Den første tiden var det foreldrene som måtte sørge for å frakte elevene hjemmefra, men dette endret seg på 1920-tallet da det ble innført kommunal skoleskyss. I den perioden ble det også bygd en steinkai ved Yttersjøen, for å forenkle i landsetting av skolebarna.

 

I skoleåret 1938-39 ble ungdomshuset tatt i bruk for å undervise de yngste elevene.

Men det ble en kortvarig affære. Et par dager før jul i 1939 var det et voldsomt uvær som skada både hus og fjøs for mange. Ja vinden var så infernalsk at den løfta Ungdomshuset opp fra grunnmuren og fraktet det til andre siden av veien.

Etter orkanens herjing ble Bolga bedehus tatt i bruk for småklassen. Bedehuset ble brukt som skole for de yngste elevene til Nyskolen sto ferdig i 1956. Og det er den skolen som fortsatt brukes i dag.

Fagtekst: Per Swensen, Anne Marie Johnsen, Tone Lise Lyngeng

Manus: Helge Seim

Stemme: Tone Lise Lyngeng

Redigering: Helge seim

LydStudio:  LydBerger Sunflower Studios.


Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:

  • Braseth P. (2006) Skolen i Meløy, tiden før 1860
  • Swensen P. , Torsvik U. og Schulz H.(1984) Jubileumsskrift Meløy kommune 1884 - 1984
  • Kommunestyre og formannskap protokoller 1884 - 1945
  • Diverse intervju med eldre personer før 1980.

Meløya Gravgård

Når man vet at det har vært kirke på Meløya i mange hundre år er det rimelig å anta at det har vært begravelsesplass i kirkens nærhet i uminnelige tider. Noen tidfesting av kirkegården finnes dessverre ikke. I eldre tider var det i stor grad tilfeldigheter som bestemte når man skulle utnytte det området som ble benyttet som kirkegård.

Når dette jordlige liv er over skal vi alle gravlegges, men det er klart at det også i døden er forskjell på adelsmann og husmann. Mens de mer lavtstående måtte nøye seg med plass på kirkegården, var det mulig for de velstående å sikre seg et mer rikelig og vakkert gravsted. Disse gravsteder var ofte markert på en mer spesiell måte.

Dette var også tilfellet på Meløya. I forbindelse med rivningen av den gamle kirken i 1868 ble det oppdaget hele 7 forskjellige gravkammer. Noen var muret av stein mens andre var tømret. Totalt fantes 71 kister under kirken. På noen av disse var det påklistret papirstrimler med navn og dødsår. Den eldste var fra 1741.

Det finnes en del gamle minneplater i støpejern på kirkegården, men de er ikke særskilt gamle. Den eldste minnesteinen er en høy kleberstein. Den har innhugget skrift på begge sider. Dødsåret til den ene er 1802, og for den andre 1825. Denne typen minnestein er meget sjelden.

 

Kirkegården har blitt utvidet en rekke ganger.

Første gang var i 1867. Rundt den eldre delen ligger en vakker svær kirkegårdsmur som mest sannsynlig ble oppført i forbindelse med utvidelsen i 1867.

Andre utvidelse skjedde i 1886. Året etter ble det også satt opp en flott og kostbar port av smijern og med malmsøyler.

I 1903 ble den utvidet for tredje gang. For å begrense bruken av den gamle delen av kirkegården ble det året etter bestemt at gravene der måtte betales for, nydelen kunne benyttes fritt.

I 1920 årene ble Meløy hardt rammet av spanskesyken. De enorme dødsfallene på kort tid resulterte i at kirkegården i 1933 nok en gang måtte utvides.

Etter andre verdenskrig hadde kirkegården begynt å bli utslitt. Stell av kirkegården var egentlig ikke blitt prioritert og var begrenset til det de pårørende og graveren hadde gjort. Selv om de hadde gjort sitt beste begynte gravgården å fortone seg som mindre vakker. Utover 50- og 60-tallet ble saken tatt opp i menighetsrådet og utbedringer ble planlagt og utført.

Kirkegården er fortsatt i bruk og fremstår i dag som et vakkert sted til glede for alle dem som har sine kjære gravlagt der.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Bente Sørgård

Redigering: Helge Seim

 

Musikk og Lyder: freesound.org

 

Kilder:

  • Andreassen A.H. og Sørgård R. (1992) Meløy Kirke 125-årsjubileet 1867 - 1992

Sentrum Trykk

Benkestokene

Benkestok var en norsk adelsslekt i middelalderen. Slektsnavnet gikk ut av bruk midt på 1700-tallet. Riktignok er det antatt at slekten er utdødd i mannslinjen, men den har i dag en lang rekke etterkommere gjennom kvinneledd.

Du har kanskje hørt sagnet? Sagnet om benkestokkene og hvordan våre forfedre berget kongens liv. Han var på flukt fra onde menn som ønsket å ta ham av dage. Dette satte vår listige forfar en stopper for. Han åpnet sittebenken og lot kongen gjemme seg i den. Slike uthula trestokker ble ofte bare kalt for Benkestok. Som takk for sin kløkt ble vår forfar beæret med adelstittel og tok navnet Benkestok, slik at man aldri skulle glemme vår stolte fortid.

Mitt navn er Ermegaard Trondsdatter Benkestokk. Født 1610 på Meløygården. Den første som brukte navnet Benkestok var Tord Benkestok. Han er nevnt i 1399 i Oslobiskopen Eystein Aslaksons jordebok over kirkelig eiendom i Oslo bispedømme. Han var min tipp, tipp, tipp oldefar.

Benkestokene vokste seg mektig og etter hvert eide de jordgods i Båhuslen, Herjedalen, Vestlandet, Nordland, Shetland og Færøyene.

Den første Benkestok i Meløy var min oldefar. Trond Tordsen Benkestok hadde vært lensherre i Sogn, men i 1528 mistet han denne retten og flyttet nordover til Meløy i Nordland. Det sies at det var på grunn av et forlik mellom danskekongen og den maktsyke stattholderen Vincens Lunge.

I Meløy eide han etter hvert store eiendommer gjennom et giftemål med Anna Johnsdotter Haar fra adelsætta Gyldenløwe. Han fikk først den lavadelige tittelen væpner, før han senere ble ridder og rykket opp i høgadelen. Han var også eier av et par bygårder i Bergen, der han også var fut på Bergenhus og befalingsmann på festningen.

Jeg var bare 16 år da min far, Trond Benkestokk gikk bort. Som arving betydde det at ansvaret for godset nå lå på mine skuldre. Heldigvis fikk jeg mye hjelp fra min mor, Gjertrud Peitersdatter.

 

I min tid var det fast tradisjon at de mange døtre til en utdøende norsk adel ble overtatt sammen med godsene av mer eller mindre høyadelige danske lykkejegere, men det var få som våget seg opp til denne fattige og øde avkrok.

Dermed ble jeg sittende å vent mens min ungdom rant bort som sand mellom fingrene. Først i 1640 kom frieriet fra et standsmessig hold. Jon Gundersen het han, og han var noe eldre enn meg. Noen adelig tittel hadde han heller ikke, men han var dyktig og allerede året etter ble han Lensmann i Meløy. Ved siden av gårdsbruket drev han også med jektefart og sjøbruk. Barn ga han meg også. 3 gutta og 2 jente.

 

Ja det var en flott tid, men dessverre fikk den en brå slutt då Jon døde i 1665. Igjen falt ansvaret for Meløygården på mine skuldre. Heldigvis hadde alderdommen gitt meg både styrke og trygghet til å kunne bære ansvaret. Mine barn vokste også til å kunne hjelpe meg. Spesielt Trond. Han overtok Lensmannsposisjonen etter faren. Han flyttet etter hvert til Gåsvær og bygde opp et rikt og stort handelssted der ute. I tillegg eide han 14 våg i Meløygården og Meløy-skagen. 1 våg e som du veit 18kg, men eg snakka ikke om 18kg fesk, nei det her va ein måte å regn ut kor mye skatt han måtte betal. Tell sammenligning va ein vanlig gård satt t ca ½ våg.

Hehe, ja selv om han ikke kunne bære navnet, så var han absolutt en ekte Benkestok.

 

Ei mørk vinternatt i 1687 ble jeg igjen rammet av ulykke. Ei lita glo hadde kommet seg inn i risveden på kjøkkenet og snart sto hele gården i lys lue. Siden Meløygården var et stortunanlegg med en menge hus, buer, høy-og kornlove, fjøs og stall, ble dette et bål som kunne sees i flere mils omkrets.

 

Etter hvert kom bygdefolket til storgården. Der fant de meg, gråtanes i ruinan etter benkestokenes storhet. På bygda begynte det å gå rykter om at den gamle konen på Meløya var i stor nød. Men det skal du ikke høre på. Det vil alltid finnes de som godta seg over andres ulykke. Foruten om 12 Våg på Meløya, hadde jeg fortsatt 2 Våg på Osa, 1 Våg på Bolga og mesteparten av den store gården Fjære på Kjerringøy.

 

Og selv om dette betydde at Benkestokkenes storhetstid var forbi, var jeg på ingen måte en slagen kvinne. Allerede samme år, med stor hjelp og støtte fra mine barn samt fogden Peder Broch på Nord-Herøy, satte vi i gang gjenreisingen av de mest nødvendige bygningene. Vi fikk etter hvert reist mye av gården, men den ble aldri den samme. Likevel skal jeg ikke klage. Jeg ble beriket med mange barnebarn og jeg led aldri noen nød.

 

Etter å levd som enke i 30 år fant jeg i 1695 omsider hvile. Siden adelsnavn kun følger mennene var jeg den siste offisielle Benkestok. Likevel skal det nevnes at slekten fortsatte på kvinnesiden. Og selv 300 år etter jeg gikk bort, kan man møte folk som med stor stolthet kan fortelle at de stammer fra Benkestok.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Bente Sørgård

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

  • Normann H. (1986) Årbok 2 Benkestok-familien Meløy Historielag

Gammelbakeriet

Handelsstedene var mer enn bare en rik gård. I tillegg til å være gjestgiver og lokalhandler var gjestgiveren også foredler, forhandler og eksportør av fiskevarer. Han var værvert, landhandler, poståpner, skipsreder, pengeutlåner, finansmann, grunneier, proprietær og storbonde. For å kunne imøtekomme alle disse samfunnsfunksjonene ble det etter hvert bygd en hel del bygninger på Handelsstedene. På det meste var det 12-14 bygg på Ørnes Handelssted og Bakeriet er den eldste.

Hysj! hør dåkker? Eg syns eg hørt fnising….

 

I min tid var det ikke bakerovn i bakeriet, det var der tjenestejenten bodde. Det var ungguttan i bygda fult klar over, og det var ikke fritt før at det var et og anna frierbesøk. Eller fri og fri. Det var vel neppe ekteskap de var på jakt etter.

På dagen var tjenestejentene så opptatt med arbeid at noe større vakthold var ikke nødvendig, men på natta var det verre. For at jeg skulle holde oversikt hadde vi soverom på vestsiden av huset. Jeg hadde sengen under vinduet du ser oppe til venstre. Derifra hadde jeg god utsikt til begge dørene inn i bakeriet.

Barn utenfor ekteskapet er en synd og ikke skal jeg ha på meg at det skjer på min vakt.

Bakeriet har altså stått lenge på Ørnes Handelssted. Og selv om vi kaller det Bakeriet, så har det somsagt ikke bestandig vært brukt til baking. Den er blitt oppført i flere omganger og det ser ut til at den eldste delen er blitt flyttet hit fra et annet sted. Denne bygningen hadde bare 2 rom og 1 etasje.

Utover 1800-tallet begynte gradvis denne lille filialen her på Ørnes å bli mer velstående. Man investerte i nye landområder og gården ble stadig større. Med økt aktivitet og flere folk i arbeid kommer behov for mer husrom. Bakeriet ble iløpet av de første tiår på 1800-tallet bygd ut. Den ble utvidet både nordover, vestover og østover og man bygde på en overetasje. I denne tiden ble bygningen hovedsakelig brukt til oppbevaring av mat og klær, men også som soverom.  

I denne fasen var det ingen varmekilde i bygningen, så jeg er redd tjenestepikene hadde det gruelig kaldt på vinteren. Dette ble utbedret på slutten av 1800-tallet da det ble bygd skorstein.

Utover 1900-talle, når det begynt å bli klart at handelsstedets gullalder var forbi, bygde man om bakeriet til noe mer anvendelig. Det ble bygd bakerovn i kjelleren og øver etasjen ble brukt som kontor. Den siste bakeren het Aksel Johansen og kom fra Lofoten.

Det er i dag lite som vitner om den gamle bakerovn. Under en tilstandsvurdering i forkant av omfattende restaureringsarbeid på 80-tallet ble det skrevet at man kunne se bakeovnen i kjelleren. Mest sannsynlig forsvant de siste spor under restaureringsarbeidet.

Likt som 100år tidligere ble det på begynnelsen av 2000-tallet igjen behov for å forandre bygningen til noe mer anvendelig. Nordlandsmuseet som i dag drifter anlegget, bruker bakeriet til formidling og utstilling av operasjon muskedunder. En spennende historie fra krigens dager som er verdt å få med seg.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Miriam Sollie Iversen

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

Redigering: Helge seim

Kilder:

 

Dokumenter

  • Kyllingstad Røyne (1959) Det store eksamensarbeid, Handelsstedet Kjerringøy Norges Tekniske Høgskole
  • Fulsås Narve (1983) Voksten og fallet til ein nordlandsk handelstad. Kjerringøy i K. Zahl si tid, 1850-1900. Hovudoppgåve i historie Tromsø
  • Gulowsen Jon (2008) Hundre år i utakt s.178-185 nytt norsk tidskrift bind 25.

Bøker

  •  Knutsen Nils M. (1988) Nessekongene Gyldendal norske forlag
  •  Kiil A. (1940) Nordlandshandelen i det 17.århundre Trykt for Fridtjof Nansens fond
  •  Ytreberg (1941) Nordlandske handelsteder Bruns Bokhandel forlag
  •  Engelstad Eivind S. (1954) ”Hos Bernhoft på Ørnes”, i Norsk Hydro
  •  Moe, Knut (1981) Gård og grend: Meløy: Bind 2
  •  Stamtavle over Slægten Bernhof, Emilie Bernhoft, (1885) Chr. Gundersens Bogtrykkeri

 

Intervjuer

  •  Klara Sletten, Spildra, 15. september 2010, av Håvard J. Nilsen
  •  Liv Strand, Ørnes, 15. september 2010, av Håvard J. Nilsen
  •  Rolf Dybvik, Dybvik, 11. oktober 2010, av Håvard J. Nilsen
  •  Gerd Myrvang, Glomfjord, 8. november 2010, av Håvard J. Nilsen

 

Operasjon Muskedunder

2 voldsomme smell skjærer gjennom den rolige september natten i Glomfjord i 1942. Like etter følger flyalarmen og flere smell. Operasjon muskedunder hadde vært en suksess, nå gjaldt det å komme seg unna før de tyske soldatene kom tilbake. Sverre Granlund og hans 11 medsoldater hadde satt kraftverket på Fykan ute av spill og var nå i full tilbaketrekning.

Planen var å komme seg over fjellet og inn i nøytrale Sverige. Men oppå fjellet var det bekmørkt og det var vanskelig å finne frem. Granlund og noen andre fant en arbeidshytte. De norske arbeiderne ga dem et kart og en beskrivelse av hvordan de skulle komme seg over fjellet.

Ikke lenge etter at de hadde forlatt hytta ble de innhentet av tyskerne. Det ble en skuddveksling og 7 av kommandosoldatene ble tatt til fange. Granlund, Fairclough, Trigg og O`Brien kom seg unna, men Erling Djupdræt ble skadet. Han ble fraktet til sykehuset i Bodø, men døde av skadene få dager senere.

Kaptein Black og de 6 andre fangene fraktes først til Trondheim, så videre til Oslo. 2. Oktober går ferden videre til Ålborg i Tyskland om bord S/S Donau. De blir så tatt videre med tog til landsbyen Colditz. Offiserene holdes i et eget fengsel og holdes borte fra de menige soldatene. Under oppholdet i Colditz var stemningen god. Soldatene fikk godt med både mat, sigaretter, sukkertøy, sjokolade og te. De fikk også mosjonere og hadde tilgang på flere bøker. Eric Curtis skriver i sin dagbok at det var som å være på ferie.

13.oktober fraktes de vider til Berlin. Her blir de avhørt og ikke usannsynlig torturert i 9 dager før de flyttes til sachsenhausen. Neste dag blir de en etter en tatt ut av cellene. De blir ledet til et sted der de blir fortalt at de skal måles og veges. Fangene stilles opp med ansiktet mot veggen.

Uten forvarsel kommer et smell. En kropp faller om.  Ingen dom ble lest opp, ingen siste ord ble sagt.

En etter en stilles de opp mot veggen. En etter en blir de drept.

  • Reginald Makeham
  • Eric Curtis
  • Joseph Houghton
  • Cyril Abram
  • William Chudley
  • Graeme Black
  • Miller Smith

7 unge liv blir visket bort av 7 korte smell.  Alt de kunn a blitt. all livan de kun ha påvirka. barnan de kun ha fått, barnebarn, oldebarn. Alt bi bråt borte.

Ingen ord kan førander det som skjedde, men de fortjener en honnør. Da ga alt for et land som ikke var deres. De kjempet for fred og frihet og betalte den ultimate pris.

Takk for deres innsats

Takk for alt dåkker ga

Takk modige menn

 

 

 

 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemmer: Helge Seim

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

  • The National Archives Musketoon – DEFE 1/109 Debrifing Sverre Granlund November 1942
  • The National Archives Musketoon – DEFE 1/109 Debrifing Richard O`brien 26.oktober 1942
  • The National Archives Musketoon – DEFE 1/109 Debrifing Fredrick Harry Trigg og John Fairclough 8.oktober 1942
  • Støre K. (1991) Årbok nr. 7 Meløy bi ufredår Meløy Historielag

 

 

Grønøy handelssted

Et stykke fra dagens sentrum ligger Grønøy. Stedet har opp gjennom historien hatt ulike variasjoner av navnet, men alltid med samme betydning. Nemlig den grønne øya. Dette er et meget beskrivende navn for dette vakre sted. Her ligger det gamle handelsstedet omgitt av grønn mark og skog, bortover knausene står grupper av kroket skjærgårdsfuru, og innover mot øst blåner og blinker de mektige i Svartis-fjellan

De sier at de har ei lang historie på Meløya. Pøh! Det har vi da vel alle.

Her på Grønøy før eksempel.

Riktig nok fikk Christen Albrecht Angell gjestgiverbevilling på Grønøy først i 1788, men da hadde det allerede vært drevet handel i lang tid. Ved folketellingen 1701 var det full aktivitet på Grønøy. Driveren var den 74 år gamle trondhjemsborgeren Jens som da hadde hatt handel og jektebruk på Grønøy i lang tid.

 

Christen Albrecht Angell var gift med sin kusine Maren Hvid Blix og fikk 10 barn med henne. Handelsstedet vokste og ved århundreskiftet drev Christen med 2 jekter og hadde 11 folk i arbeid. I 1824 overtar sønnen Hans Christensen Angell. Hans får 6 barn, men ingen av dem ønsker å ta over etter faren.

 

Grønøy handelssted ble dermed i 1844 solgt ved auksjon skjøte til Ole Augustinussen fra Nesna. Han var gift med Oline Zahl, men de fikk ingen barn. Så da Ole døde knapt 50 år gammel ble enken sittende igjen med driften.

 

I 1860 ble området kjøpt av Anders Meyer for hele 3500 spesidaler. Det her var en tid da et alminnelig bolighus ble verdsatt til 50-75 spesidaler. Det sier jo litt.

I tillegg måtte Anders Meyer betale kår for madamen og husjomfru Anne Heide. Kår ordningen var en slags pensjonsordning. Kår ble etablert når et barn eller andre overtok eiendomsretten til en gård. Kåret ga de tidligere eiere faste ytelser i naturalia eller penger.

 

Han Anders var bror til den sagnomsuste L.A. Meyer på Mo i Rana. Lars Aagaard som var hans virkelige navn, bygde etter hvert opp et firma som skulle bli et av de største firma i hele landsdelen.

Selv den dag i dag husker man ordtaket: All den skit som verden eier, får de kjøpt hos L.A.Meyer.

 

Anders var i likhet med sin bror en initiativrik mann og det aller meste av bebyggelsen på handelsstedet ble bygd på hans tid. Kun 5 år etter kjøpet var det 11 tjenere på Gården og stor drift både til land og til vanns.

 

I 1899 tar sønnen Fredrik Meyer over driften av Grønøy Handelssted. Allerede 3 år etter overtakelsen blir Fredrik valgt inn i kommunestyret i den relativt ferske kommunen Meløy. Det skulle heller ikke ta lang tid før han fikk en sentral plass i formannskapet. Allerede 6 år senere ble han valgt inn som ordfører. Han var ingen glødende politiker, men han så på det som hans samfunnsplikt. Hans største innsats i politikken gjorde han i forbindelse med å skaffe kommunen forsyninger under 1. verdenskrig

 

Ja dåkk veit Grønøya ligg jo veldi fint tell i skipsleia, så fra naturens side va den forutbestemt at det sku va et knutepunkt for de reisende. Dampskipanløp vart det også. Og fra 1912 la faktisk hurtigruta tell her ute 6 ganger i uka. Dybdeforholdene utfor handelsstedet var ikke tilstrekkelig for store skip, så kaia var i Jektvika. Men trur dåkker ikke han Sigurd Bernhoft bygd dypvannskai på Ørnes og kuppa hurtigruteanløpan vårres! Etter det vært bære meir og meir fløtta innasjærs, og i dag er det Ørnes som er det sentrale knutepunktet og Grønøya er blitt utkantstrøk.

 

I 1939 gikk Grønøy handelssted i arv til Fredrik Meyer som var oppkalt etter sin far. Handelsstedenes gullalder var da langt forbi. Driverne hadde rukket å bli den nye eliten i Nord-Norge, men nå ble det en kamp for å beholde sin posisjon. Langs kysten hadde butikkvirksomhet vært en av oppgavene til driver. Likevel skal det nevnes at for de fleste var dette kun en liten bi-inntekt. De store forretningene var tørrfisk fra Lofoten.

 

På dette punktet skilte faktisk Grønøy seg litt fra de andre. I butikken som ble liggende i den gamle havnen på sørsiden av øya, var det aktivitet helt opp til moderne tid. Her ble det solgt masse småterrier. Ja, også va det jo her vi feskeran ordna utrustning til lofotfesket.

 Noe fisk ble det jo kjøpt, men det var ikke fra Lofoten. Den fisken kom fra et fiskevær ved navn Valvær ca. 10 nautuiske mil vest for Bolga.

 

Handelshuset hadde også en motorskøyte på 36 fot med 20hk motor, som ble brukt som føringsbåt og skyss. Tenk å ei en så stor og flott føringsbåt, hadd vært nokka å dra på fisketur med."

 

I 1974 overførte Fredrik den yngre skjøtet for Grønøy til sin sønn Thor. Gårdsbruket ble da skilt fra forretningene og drevet av Thors bror, som også dikk navnet Fredrik Meyer.

 

Den gamle hovedbygningen på gården er fra 1890 og står der den dag i dag. Det ble bygd etter storbrann i 1887 som raderte størsteparten av innhusbebyggelsen. Med sin enkle empireportal midt på fasaden er det et vakkert og Ærverdig bygg.


Og det sei eg deg. Av alle etappan eg mått gjør i mi tid som feskar så mein e Grønnøy var et av de vakreste. Ja det mein eg.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Jan Ivar Bårtvedt

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

  • Swensen. (1990) Årbok nr. 6: Fredrik Meyer Meløy kommunes tredje ordfører Meløy Historielag
  • Moe K. (1981) Gård og grend i Meløy
  • Ytreberg N.A.(1942) Nordlandske handelssteder. Virke,hverdag, reiseliv, fest

Samisk gamme ved Lille Storglomvann

Gammen er bygd på dugnad. Den eies av Meløy kommune og drives av Meløy turlag. Gammen kan benyttes av alle turgåere, og retningslinjer for bruk finnes inne i gammen.

Samisk bruk av Glomfjellet
Samenes historie i Norge går langt tilbake i tid. Reindriftsamene flyttet med reinen mellom sommer- og vinterbeitene. På Glomfjellet finnes flere spor etter reindrift, bl.a reingjerder brukt under reinsamling, heller brukt til lager- og oppholdsplass, og gammer brukt til overnatting.

Innredning i gammene
Gammene var gjerne innredet etter et fast mønster, det samme mønsteret som en brukte i lavvoen, teltet som reindriftsamene bodde i under flytting. Midt på den sirkelformede grunnflaten var ildstedet. Opprinnelig brukte de åpen grue og røyken gikk ut av teltet gjennom en åpning i taket, men i senere tid var det ikke uvanlig at en hadde jernovn. Ildstedet ga varme og lys og ble brukt til matlaging. Rett bak ildstedet lå kjøkkenavdelingen, gjerne med en stor flat stein til å arbeide på. På hver side av denne var det sitte- og soveplasser etter et fast mønster. Rett innenfor døren var det et stykke som gjerne var avgrenset med et par trestokker. Her oppbevarte en blant annet ved.

"Han Per og han Ola"
De siste samene som drev med rein i Glomfjordfjellene var Ole Peter Pedersen Fjellmann, "han Ola" (1873-1950), og Peder Nilsen, "han Per", (1866-1939). Per og Ola var fettere. De gjette både egne og andres rein, i 1892 til sammen nesten 500 dyr. De arbeidet sammen helt til Per gikk gjennom isen på Langvann og druknet i 1939.

Den gamle og den nye gammen
Hensikten med den nye gammen som ble bygd sommeren 2001 var todelt. En ønsket å markere at samene hadde brukt Glomfjellet. Dessuten hadde Meløy turlag og Bodø og Omegns Turistforening behov for en turhytte i området. Per og Ola hadde en liten gamme øst for Segelvann. Dette området er strengt vernet i Verneplan for Glomfjellet, og derfor ble den nye i stedet lagt her ved Lille Storglomvatn, nærmere turstien enn den gamle lå og i et mindre værhardt område. Denne gammen er større enn de gamle gammene pleide å være, den har tregulv og det er satt inn et vindu for å få inn ekstra lys. For å gjøre gammen solid slik at den ikke må repareres så ofte har veggene blitt forsterket med plast.

Kilder:  

- Farup. E. (1977) Trekk fra Glomfjords historie Meløy bygdeboknemnd

Pila

Like ved hovedveien på en gravhaug fra jernalderen står den berømte pila i Dalen. Med en høyde på 3,6 meter og en bredde på nesten 1 meter ved rota, er den et storstilt skue. Mange har nok gjennom årenes løp gått forbi den mektige steinen og undret seg; hvorfor denne står der og ikke minst når den ble reist.

Forteller bestemor:

Sånne bautaer ble som du kanskje huska reist til ære for mektige høvdinger. Jo større stein jo viktigere var personen de var reist til minne for. Vi tror derfor at den høvdingen som denne steinen ble reist for, regjerte over et stort område. Mest sannsynlig var dette rundt vikingetiden.

 

Barn:

Ha de funne nåkka skatta i haugen?

 

Forteller bestemor:

Ikke så vidt eg veit, men det er blitt gjort en rekke funn ellers i området. Under planlegging av en sykkelsti som var tiltenkt i området, ble det i 2013 gjort en rekke utgravninger langs hovedveien på vestsiden.

 

Bare 400-500 meter nord fant de deriblant en rekke kokegroper og hele 17 stolpehull.

 

Barn:

Kokegrop og stolpehull? Ka det betyr?

 

Forteller bestemor:

Man kan selvsagt ikke si noe sikkert, men det betyr at det mest sannsynlig var en stor bosetning i området. Noe som igjen støter teorien om at dette var hovedsetet til en mektig høvding.

 

Barn:

-Oi…..

 

Barn:

Men du bestemor, ha den stått sånn på høgkant heile tia?

 

Forteller bestemor:

Nøyaktig når den ble reist er dessverre vanskelig å si,,men den begynte en gang i tiden og falle. Dermed ble den rettet opp av blant annen lærer Fondal i 1933, men dessverre er det ikke godt å vite nøyaktig når den første gang ble plassert her.

 

Barn:

Det var dumt…

 

Forteller bestemor:

Ja du kan så sei. Men når jeg var på din alder var det noen eldre mennesker i område som fortalte meg ei historie om den. Har du lyst til å høre?

 

Barn:

Ja!

 

Forteller bestemor:

Før i tiden var området rundt bautaen udyrket mark, og i ei grop 8-19 meter i nordøstlig retning fra steinen, sies det at det var nedgravd en skatt.

 

Barn:

-Oi, en skatt. Kor!?

 

Forteller bestemor:

Akkurat det kan bli litt verre og avgjør, før ifølge historia er beskrivelsen ganske vag. Den var nemlig oppgitt slik:

 

«Et spring og et sprang, et hink og et hank, et hopp, en tomme og et lite grann».

 

Barn:

Då e den jo umuli å finn.

 

Forteller bestemor:

Det kan høres forskjellig ut, men ifølge historien ble den faktisk funnet. Det fortelles nemlig om at det var to kara som kom hit for å lete som klarte å finne den.

 

Barn:

Stilig! Var det masse gull og sølv?

 

Forteller bestemor:

Akkurat det fortelles det lite om, men de 2 skal vertfall ha blitt uenig om hvordan de skulle fordel skatten mellom seg. Det ble et basketak og enden på visa ble at den ene drepte den andre før han rømte til Amerika og forsvant.

 

Barn:

Oi….Det var litt av en historie. Men er den virkelig sann?

 

Forteller bestemor:

Det er vel det man kaller et sagn. Og de skal man alltid ta med en klype salt. Likevel er det verdt og husk på at alle sagn e bygd på virkelig hendelser, så noe av det stem kanskje. Men det er det viktig å ikke henge seg opp i enkeltelementer

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemmer: Astrid Margareth Sollie og Lean Iversen Hansen

Redigering: Helge seim


Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:  

  • Ukjent forfatter (1988) Årbok nr. 4: Pila Bautastein v. veikanten i Dalen Meløy Historielag

Setvik Gård

Setvik Gården kan ha vært ryddet allerede før store svartedøden i 1349. Frem til 1666 var Setvika krongods, men har i ettertid hatt mange private eiere.

Ingeniør:
I 1916 ble eiendommen kjøpt av Glomfjord Aktieselskap. Setvik ble etter dette regnet som et industriområde. Utover 20-tallet fikk Glomfjord Aktieselskap økonomiske vanskeligheter. Den norske stat kom inn med fersk kapital og tok over både kraftverk og fabrikkområde. Setvik gikk dermed over i statlig eie.

 

Ingeniør:
I 1923 fikk Odinna Katinka og Johan Andreas Pettersen tilbud om å leie Setvikgården. På gården var det to bolighus, fjøs og sommerfjøs. Johan anså dette som for mye å eie alene og fikk med sin bror Petter Kristoffer Pettersen i driften.

I tillegg til gårdsdriften drev Johan og Petter transportkjøring med tre hester for Glomfjord Kraftverk og for Haugvik Smelteverk AS. Ved siden av hestekjøringen fikk Johan arbeid i transport på smelteverket. I 1932 overtok Petter hestetransporten alene, samtidig kjøpe han sin første lastebil. Driften av gården var i starten felles, men jorda ble etterhvert delt og Petter bygde nytt fjøs til sin buskap. Gårdsveien ned fra riksveien skilte eiendommene. Jorda fra veien ned mot sjøen hadde Johan, og fra veien innover mot Setvikdalen eide Petter. De hadde hver 3-4 kyr og ungdyr, foruten hestene.

I 1931-32 bygde de to brødrene et lite bolighus nær riksveien, til foreldrene Hanna og Julius Kristian. De fikk også et jordstykke og ei ku, slik at de hadde melk og kjøtt.

Etter Johan døde i 1935 ble det en noe hardere tilværelse for Odinna og de 6 barna. Men de klarte seg likevel godt.

 

Ingeniør:
Rett før krigen brøt ut i 1940 fikk man innlagt strøm i Setvika. Det tok ikke land tid før tyskerne kom til Meløy. De ønsket å optimalisere produksjonen av aluminium i Glomfjord. For å beskytte industrien ble det etter hvert bygd både skyttergrav og antiluftskyts på Setvikhågen. For å sikre fast bemanning ble det også bygd brakker. Utover krigen ble det gradvis vanskeligere å skaffe soldatene skikkelig mat, det ble dermed bygd et grisefjøs i Setvikdalen. Det ble Odinnas oppgave å passe grisene. Det var viktig med grisekjøtt som tilskudd til den krisebetonte maten for mannskapene. Man kan fortsatt se noen rester av grisefjøset.

Setvikgården ble fraflyttet ca. 1951-52. Kraftverket solgte senere alle bygningene for riving/rydding. "Petter-Setvik-huset" ble satt opp i Våtvika og innflyttet sommeren 1964.

 

Arbeider:

hark….

 

Ingeniør
Hva var det nå da? Jeg nevnte alle navn, hva de jobbet med og hadde med kritikkverdige forhold med industrien.

Hva i himmelens navn mer er det de vil ha med!!? Var det en fagorganisert markmus i veggen kanskje, eller en spesiell ku som ene og alene foret hele Glomfjord med melk og smør! Hva!?

 

Arbeider:

Hæ? Nei æ renska no bære halsen, men når du likevel gir meg orde så kan jeg jo påpeke årsaken til at Johan døde va som følge av blodforgiftning fra et sår han fikk under bunting av nåkka sekka på fabrikken.

 

Ingeniør:

Det er somsagt uheldig, men ulykker skjer. Og Så vidt jeg kan huske søkte Direktøren til rikstrygdeverket og ordnet så familien ble kompensert!

 

Arbeider:

Joda æ huska det. Det va derfør æ ikke sa nåkka..

 

Ingeniør:

Åhh….gi meg styrke.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Jan Ivar Bårtvedt og Mathias Asplund Nyhagen

Redigering: Helge seim

 

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:

  • Pettersen K. (2002) Årbok nr. 18: Setvik gård Meløy Historielag

Gården "Vinterveien"

Ved Spilderdalsvannet, ei mil fra havet, ligger "Vinterveien". Langt unna farbar vei levde det folk her fra 1730. Navnet ble "Vinterveien" fordi det bare var mulig å komme seg hit uten båt om vinteren.

Første bosetting og eiere
Gården ble ryddet omkring 1730 av Mogens Andersen. I 1758 ble den festet til Lars Sjursen som var same. Han ble da den første bygselsmannen på «Vinterveien». Hans sønn, Sjur Larsen hadde bruket fra 1785, og sønnen Hans Sjursen overtok etter faren. I 1864 overtok Nils Jakobsen Bye og ble den siste bygselsmannen på «Vinterveien». Nils Jakobsen Bye fikk skjøte på gården i 1885, og siden da har gården vært i Bye familiens eie. Sønnen Martin Nilssen Bye fikk skjøte på gården i 1906, og i 1919 overtok hans sønn, Fredrik Johan Bye, eiendommen. I 1964 overdro han eiendommen til sine to sønner Magnus og Finn, samt svigersønnen Einar Gustavsen i 1964. I 1982 kjøpte Magnus ut gården og i 2002 overtok hans sønn Karstein Bye eiendommen.

Driften av gården
Lars Sjursen var en driftig kar. Han klarte å fore sju storfe og ca. 30 småfe på gården. Sjur Larsen livnærte seg ved å være bjørneskytter og kunstsmed i tillegg til drift av gården. Hans sønn, Hans Sjursen, overtok gårsdriften etter faren og var også en meget dyktig smed og bjørneskytter. Det fortelles at folk rodde fra Holandsfjorden til Spildra og gikk til «Vinterveien» med smedarbeid.

Etter at Nils Jakobsen Bye og senere sønnen Martin overtok «Vinterveien» livnærte de seg nok først og fremst av ordinær gårdsdrift med fiske i tillegg. Mannfolkene på gården var også med på «sesongfiskerier».

I 1900 var det 16 mennesker på «Vinterveien». Nils og hans kone Edel bodde da i kårhuset. Edel lå lam i beina i 42 år etter en fødsel. I hovedhuset bodde Martin og hans kone Elise med sju barn, ei tjenestetaus samt en skomaker med kone og to barn. Husene var romslige og solide. Våningshuset var tømret, kjøpt i Rana og kjørt opp på vinterføre. Det første våningshuset på gården var laget av stein.

I Fredrik sin tid var det 20-30 mål dyrket mark på gården. Besetningen var fem kyr, to okser, åtte sauer, seks geiter og en hest. I 1928 flyttet familien fra eiendommen til Glomfjord og bodde kun på «Vinterveien» om somrene for å slå markene, fiske og hugge ved. Våningshuset ble revet i slutten av 1940-årene.

Dagens «Vinterveien»
I dag kan vi se restene av fjøsmuren, tomta hvor våningshuset stod og restene av jordkjelleren i bakken bak huset. Det er også mulig å se hvor naustet lå. Kårhuset og tilhørende jordkjeller lå i bakken mot øst, men er nå vanskelig å finne.

Kilder:

- Bye M. (1999) Årbok nr. 15: Barneår i Vinterveien Meløy Historielag

- Angel A. (2004) Årbok nr. 20: Vinterveien og Olderstua ved Spilderdalsvatnet Meløy Historielag

- Wassvik M.M. (1987) Årbok nr. 3: Ho Edel i Vinterveien Meløy Historielag

Åmøya helleristninger

For om lag 10000 år siden vandret steinaldermennesket inn i Norge. De fant veien nordover og endte til etter hvert opp i Meløy. Her satte de spor som skulle vise seg vare i flere tusen år. Bildene i Meløy er risset inn i berget og har dermed fått det naturlige navnet Helleristninger. Hva er de, hvor er de, hvorfor ble de laget og hvordan?

Bildene i Meløy er over 9000 år gamle og er å finne på Fykan og på Åmøya. De 2 feltene inneholder et tjuetalls bilder hver og motivene er primært elg, rein, bjørn og hval.

 

De er laget ved at steinaldermennesket skrapte bort det øverste laget av fjellet, slik at de mørke algene ble borte der de skrapte. De fikk dermed en silhuettkontrast mellom det lyse fjellet og de mørke algene.

 

Nøyaktig hvorfor de ble laget vet vi selvsagt ikke, men arkeologer har noen teorier. Kanskje de er der for å vise hva man kan jakte på i område. Kanskje de er der for å merke territorium eller kanskje det hele handler om magi. De fleste ur-kulturer det moderne mennesket har støttet på har vært sjamanistisk. Det vil si at de har sett på naturkreftene som noe magisk som ble styrt av ulike naturguder. Det er ingen grunn til å tro at de første menneskene i Meløy var annerledes. Med andre ord ble kanskje bildene skrapt inn som et ritual for å be gudene om hell og lykke når de skulle jakte på disse store dyrene. Sistnevnte er kanskje den teorien som er mest sannsynlig.

 

Dessverre har de fleste helleristninger blitt alvorlig skadet i løpet av de siste 100 årene. Gjennom forurensning og hærverk har vi gradvis skadet dem. I Meløy i dag er det kun Helleristningene på Åmøya som kan sees med det blotte øye. Dette er Meløys største skatt, ta vare på dem. Fortell barna om dem. Dra gjerne å se på dem, men vær forsiktig. De har vært her i 9000 år. Dersom vi samarbeider om å ta vare på dem, så kan de kanskje være er de neste 9000 år også.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemmer: Helge Seim

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

 

 

Glomfjord helleristninger

For om lag 10000 år siden vandret steinaldermennesket inn i Norge. De fant veien nordover og endte til etter hvert opp i Meløy. Her satte de spor som skulle vise seg vare i flere tusen år. Bildene i Meløy er risset inn i berget og har dermed fått det naturlige navnet Helleristninger. Hva er de, hvor er de, hvorfor ble de laget og hvordan?

Bildene i Meløy er over 9000 år gamle og er å finne på Fykan og på Åmøya. De 2 feltene inneholder et tjuetalls bilder hver og motivene er primært elg, rein, bjørn og hval.

De er laget ved at steinaldermennesket skrapte bort det øverste laget av fjellet, slik at de mørke algene ble borte der de skrapte. De fikk dermed en silhuettkontrast mellom det lyse fjellet og de mørke algene.

 

Nøyaktig hvorfor de ble laget vet vi selvsagt ikke, men arkeologer har noen teorier. Kanskje de er der for å vise hva man kan jakte på i område. Kanskje de er der for å merke territorium eller kanskje det hele handler om magi. De fleste ur-kulturer det moderne mennesket har støttet på har vært sjamanistisk. Det vil si at de har sett på naturkreftene som noe magisk som ble styrt av ulike naturguder. Det er ingen grunn til å tro at de første menneskene i Meløy var annerledes. Med andre ord ble kanskje bildene skrapt inn som et ritual for å be gudene om hell og lykke når de skulle jakte på disse store dyrene. Sistnevnte er kanskje den teorien som er mest sannsynlig.

 

Dessverre har de fleste helleristninger blitt alvorlig skadet i løpet av de siste 100 årene. Gjennom forurensning og hærverk har vi gradvis skadet dem. I Meløy i dag er det kun Helleristningene på Åmøya som kan sees med det blotte øye. Dette er Meløys største skatt, ta vare på dem. Fortell barna om dem. Dra gjerne å se på dem, men vær forsiktig. De har vært her i 9000 år. Dersom vi samarbeider om å ta vare på dem, så kan de kanskje være er de neste 9000 år også.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemmer: Helge Seim

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

 

Bøker

Meløy kirke

Det finnes ingen bevarte kildeskrifter som kan gi opplysninger om hva myndighetene la til grunn for valg av kirkested den gang den første kirken ble bygd på Meløya. Det er vel nærliggende å anta at de også den gang valgte de mest bekvemme og betydningsfulle steder. Meløya lå like ved datidens hoved ferdselsåre. Stedet hadde vært bebygget i lange tider og vært kjent lenge. Allerede på 1200-tallet fortell Snorres saga om brødrene Guttorm og Brynjulf af Mjola, eller meløya som vi sei i dag.

Det 13. Århundre var en meget aktiv tid for bygging av kirker i vårt land. Det er derfor rimelig å anta at også Meløy fikk sin første kirke i denne tiden, som en av de 1200 kirker og kapeller som gamle kildeskrifter omtaler fra denne tid.

I 1661 begynte man byggearbeidet på ny kirke. Den gamle ble revet i 1666, samme år som den nye sto ferdig. Den nye kirken var bygget av Joen Svendsen. Dessverre rakk ikke denne kirken å bli mange år før den brant ned etter at lynet slo ned i januar 1704. Selve bygningen var ikke mulig å redde, men man klarte å redde noe av inventaret. Deriblant altertavle, prekestol, messehagler, kalk og disk samt lysekrone.

Da den den nye kirken skulle bygges var det en del uenighet, blant annet om hvem som skulle betale for den. Da saken til slutt ente foran kongen, ble det avgjort og i 1711 ble kirken reist.

150 år senere begynte denne kirken å bli klar for å byttes ut. Etter en del diskusjoner ble det bestemt at den ny skulle bygges rett sør for den gamle. Arbeidet med kirken gikk fort, og sommeren i 1867 var den klar til innvielse. Den nye kirken var såpass stor at det ble vanskelig for presten å ha kontroll på folkets oppmerksomhet. Allerede samme år ble det dermed bestemt i herredsstyret at uro og forstyrrelser i kirken under gudstjeneste skulle bøtelegges med 60 skilling. I 1895 ble det også ansatt dørvakt som skulle sikre ro og orden i kirken under gudstjenester. Denne stillingen vedvarte til i 1913 da det ble underlagt kirketjener stillingen.

 

Selv om kirken var blitt innviet var den lagt fra ferdig. Mye arbeid gjenstod, og det gikk sakte. Dette skal i hovedsak ha vært av økonomiske årsaker. Det skulle ta over 30 år før kirken fikk egen varmekilde. Først i juni 1900 ble det vedtatt i herredsstyret å kjøpe 2 emaljerte Kirkeovner. Hehe, ja riktig nok varme herrens kjærlighet sjela, men trøste meg det må ha vørre kaldt i sett bom still i kirka midtvinters.

Utover 1900-tallet er det blitt utført en rekke reparasjoner og vedlikeholdsarbeid på kirka. Dette var også århundret der elektrisiteten fant veien inn i de mange hjem. Også her i kirka ble det lagt inn elektriske lys. Dette skjedde i begynnelsen av 1940-tallet. På 60-tallet ble det også bestemt at kirken skulle flombelyses. 

 

Meløy kirke som er en nygotisk langkirke, er i dag Nord-Norges nest største trekirke. Kun forbigått av Lofotkatedralen i Kabelvåg. Med dagens øyne kan kanskje kirken virke unødvendig stor, men utifra datidens regler er den faktisk litt liten. På 1800-tallet skulle alle kirker bygdes for å romme 1/3 av sognets befolkning. I Meløy var det ved folketellingen i 1865 rett under 2000 fastboende. Bygningen ble dermed tegnet for å huse 750. Dette ble ikke godkjent og tallet ble faktisk nedjustert til 600.

Vi må også husk at den ble bygd i en tid da kirken var mye mer enn bare et sted for gudstjeneste. I en tid da hverdagen hovedsakelig omhandlet hardt arbeid isolert fra omhverdenen, ble kirkebesøket på søndag ukas høydepunkt. Her møtte man venner og familie. Man fikk høre nytt fra andre steder i bygda og offentlige kunngjøringer ble opplest.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Bente Sørgård

Redigering: Helge Seim

 

Musikk og lyder: freesound.org

 

Kilder:

  • Andreassen A.H. og Sørgård R. (1992) Meløy Kirke 125-årsjubileet 1867 - 1992 Sentrum Trykk

Meløygården

Ved tusenårsskiftet ble det bestemt at man skulle velge et tusenårssted i hver kommune i Norge. Tusenårsstedene skulle ha en nasjonal betydning, samtidig som de hadde en lokal forankring. Tanken var at mennesker fra hele landet skal kunne føle en tilknytning til stedet og ha en grunnleggende forståelse for det. I Meløy valgte man Meløygården, Meløy kirka og bautasteinene på Meløya. Disse tre ligger nært hverandre og danner en naturlig sammenhengende enhet. Kirken har gjennom flere hundre år vært det geistlige tyngdepunktet i kommunen, mens den verdslige myndighet var samlet i Meløygården. Her var en gang den offentlige makts og myndighets sentrum. Her ble mange skjebner avgjort både på godt og på vondt. Hadde veggene kunne fortelle, ville nok historiene fylle mange bøker.

Det er vanskelig å si nøyaktig når det gamle fellestunet ble dannet. Like vanskelig er det å si noe konkret om hvem som bygde det. Selv da jeg, Ermegard Benkestok, ble født i 1610 var Meløygården en gammel og ærverdig gård.

At det har bodd folk på Meløya i lang tid er det ingen tvil om. Det første ætt man kan knytte til området er Gran. Dette var så tidlig som på 1400-tallet. En gang på 1500-tallet flyttet min oldefar Trond Tordsen Benkestok nordover og blir eier av Meløygården.

Under vår ledelse var det gode tider på Meløy. Vår velstand skapte trygghet for de som bodde i bygda. Men ingenting varer evig. I 1687 ble Meløygården rammet av storbrann. Mesteparten av den gamle bebyggelsen ble slukt av flammene.

 

Etter brannen ble det bygd nye hus, men hvor de gamle husene lå og hvordan de så ut er tapt. Etter min tid sies det at det ble bygd så mye at det på det meste var 13 våningshus på gården. Frem til midten av 1800-tallet var det vanlig at folk bodde i en tett klynge omkranset av landjord som de sammen bearbeidet. I 1865 ble denne ordningen avviklet. Landområdene ble kartlagt, oppmerket og oppdelt i 13 bruk. Med dette var Meløygårdens storhetstid en saga blått, men stedet var fortsatt viktig.

Som en del av Rødø kommune hadde Meløya lenge vært stedet der lokalbefolkningen fikk opplysning om ulike kommunale bestemmelser. Så da Rødø på slutten av 1800-tallet ble delt opp i 2 kommuner, var det naturlig at Meløya ble senter for den nye kommunen som fikk navn etter øya. Kommunen hadde allerede i 1872 kjøpt Meløygården. De 7 bygningene som ligger på fellestunet i dag er Almuestua, Kjeipen, Tortrupgården, Nerstua, Anders Larsa-huset, Dybvikhuset og Banken. Disse ble etter kjøpet brukt til ulike kommunale formål.

 

Banken er forresten ganske så ny. Den ble bygd i 1925, en god stund etter kommunen kjøpte Meløygården.

 

Utover 1900-tallet begynte bygningene på Meløygården å vise sin alder. Det ble utført en rekke restaureringsarbeid, men det ble gradvis klart at de gamle bygningene ikke møtte de nye behovene i et moderne samfunn. Det ble også stilt spørsmålstegn rundt om Meløya skulle fortsette som kommunesenter. Samfunnet hadde endret seg og det som før var det naturlige sentrum, var nå blitt avsidesliggende.

I løpet av 1800-tallet hadde de mange handelstedene i Meløy gradvis blitt de lokale senter. Storsild-tida økte deres velstand og deres innflytelse. Selv om disse handelsstedene utover 1900-tallet mistet mye av sin makt, hadde de fortsatt stor påvirkningskraft. Handelsstedene på Grønøy og på Ørnes hadde lenge jobbet for å få flest mulig av de kommunale funksjonene til sitt nærmiljø. Når man så skulle bestemme hvor det nye kommunesenter skulle ligge, var disse raskt på banen. I 1952 falt valget på Ørnes. Jeg kan forresten legge til at den som en gang solgte Meløygården til kommunen var Anders Dass Klæboe, handelsmann på Ørnes Handelssted. Dette sier en del om hvilken posisjon handelsmennene hadde på denne tiden.

Etter dette gikk Meløygården inn i dvale. Den eneste bygningen med nevneverdig aktivitet var banken. Den ble i 1981 fusjonert med Bodø sparebank, før virksomheten på Meløya ble nedlagt i 1997.

 

I dag er Meløygården overdratt til "Stiftelsen for vern av Meløygården". En del av bygningene er i privat eie, men inngår som en del av fellestunet. Som en skygge av sin tidligere storhet ligger den der, stille og fredelig.

Dersom du lukka øyan og spiser øran, fokuser på vinden og fuglesangen. Kanskje du ser det før deg. Travle drenga og taus sprenganes over gårdsplassen, knirking fra et dårlig smurt kjærrehjul, flotte adelsfolk i finstasen, små kranglinga på kirkebakken og mektige klang fra klokketårnet.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Bente Sørgård

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

  • Moe K. (1981) Gård og Grend I Meløy Meløy Kommune
  • Myrvang A. (2001) Fra maktens sentrum til kulturhistorie
  • Swensen P., Torsvik U. og Schulz H. (1984) Jubileumskrift meløy kommune 1984 Nordland Boktrykkeri

 

Dypvannskaia på Ørnes

Utover 1800 tallet begynte de tradisjonelle jektene gradvis å bli utdatert. Ny teknologi hadde kommet til og nå var det damp som var tingen. Dessverre for mange steder som Ørnes handelssted betydde det at deres tid i solen var forbi. Deres havneforhold var rett og slett ikke dimensjonert for slike store båter, men der var min sønn Sigurd en foregangsmann.

Dampskipene hadde begynt å gå til Nord-Norge allerede i 1838. Skipet gikk i sommerhalvåret fra Trondheim hver 3. uke og brukte 8 dager på turen fra Trondheim til Hammerfest. Dette var på mange måter forløperen til dagens hurtigrute. 

 

Vi kan si at hurtigruten begynte på 1890-tallet. Da DS “Vesteraalen” innledet døgnkontinuerlig seilas Fra Trondheim til Hammerfest. Ved å seile både natt og dag og kun gjøre ni anløp, klarte man å tilbakelegge strekningen på 67 timer. De stedene som fikk anløp, ble nå de nye knutepunktene i lokalmiljøet. 

Dette var store båter som krevde helt andre havneforhold enn det jektene og jaktene hadde gjort. Dessuten var disse skipene også langt mindre væravhengig og gikk andre leier. Enkelte handelssteder havnet dermed i utkant strøk. 

 

Meløy hadde fra utgangspunktet ikke noe anløp, men etter et økende krav fra herredsstyret i Meløy, ble Grønøy opptatt som hurtigruteanløp i 1912. Frem til 1933 hadde Grønøy seks ukentlige anløp av nord- og sørgående hurtigrute, men i april 1933 ble fire av disse overført til Ørnes.  

Daværende gjestgiver Sigurd Bernhoff la mye til rette for at det skulle bli hurtigruteanløp på Ørnes blant annet med å få bygd en skikkelig dypvannskai der hurtigruten i dag legger til. Det gjorde at hurtigrutens passasjerer ikke måtte over i en mindre båt å roes i land, men isteden kunne gå tørrskodd rett av skipet til land.

 

Ved å gjøre seg til en del av utviklingen istedenfor å kjempe mot den klarte Sigurd og Elise på så måte å og holde liv i driften langt lengre enn de fleste andre handelsstedene som en gang florerte langs den nordnorske kysten.

Fagtekst: Helge Seim

 

Kilder:

Dokumenter

- Kyllingstad Røyne (1959) Det store eksamensarbeid, Handelsstedet Kjerringøy Norges Tekniske Høgskole

 - Fulsås Narve (1983) Voksten og fallet til ein nordlandsk handelstad. Kjerringøy i K. Zahl si tid, 1850-1900. Hovudoppgåve i historie Tromsø

 - Gulowsen Jon (2008) Hundre år i utakt s.178-185 nytt norsk tidskrift bind 25.

Bøker

 - Knutsen Nils M. (1988) Nessekongene Gyldendal norske forlag

 - Kiil A. (1940) Nordlandshandelen i det 17.århundre Trykt for Fridtjof Nansens fond

 - Ytreberg (1941) Nordlandske handelsteder Bruns Bokhandel forlag

 - Engelstad Eivind S. (1954) ”Hos Bernhoft på Ørnes”, i Norsk Hydro

 - Moe, Knut (1981) Gård og grend: Meløy: Bind 2

 - Stamtavle over Slægten Bernhof, Emilie Bernhoft, (1885) Chr. Gundersens Bogtrykkeri

 

Intervjuer

 - Klara Sletten, Spildra, 15. september 2010, av Håvard J. Nilsen

 - Liv Strand, Ørnes, 15. september 2010, av Håvard J. Nilsen

 - Rolf Dybvik, Dybvik, 11. oktober 2010, av Håvard J. Nilsen

 - Gerd Myrvang, Glomfjord, 8. november 2010, av Håvard J. Nilsen

Bombingen av Glomfjord September 1941

9. april 1940 ble Norge invadert av Tyskland. Et av målene med angrepet, var å få kontroll over de norske naturressursene og vår industri. Aluminiums-smelteverket i Glomfjord, Haugvik, var et eksempel på det. Haugvik mistet kontakt med sine britiske eiere og samme år ble Nordag etablert. (Nordische aluminium gesellschaft). Målet var å produsere aluminium til tyskernes flyproduksjon. Dette målet ønsket naturlig nok britene å motarbeide.

Ingeniør:

Natt til 12. september 1941 lettet 5 Albacorefly fra hangarskipet HMS "Victorious". Målet i Glomfjord var kraftstasjonen på Fykan og Nordags aluminiumsverk i Haugvik. Flygerne rapporterte treff begge steder, men i realiteten ble ingen av målene truffet. Ved kraftverket traff bombene for høyt og endte i bergene over kaia. Ved aluminiumsverket ble to mann drept mens jobbet ved et lokomotiv da bombene traff.

 

Ingenør:

Oberstløytnant Johs. Müller som var sjef for Luftwaffe 4./Flak Abteilung 824, fikk etter    bombeangrepet ansvaret for utbygging av luftvernet rundt Glomfjord. Ifølge etterretningsrapporter laget i 1942 besto dette luftvernet av flere luftvernstillinger: 2 stk.   37 mm anti-luftskytsbatteri og 6 stk. 20 mm anti-luftskytsbatteri. For å sikre konstant bemanning ble det også bygget en mannskapsbrakke. Restene av denne brakka kan sees den dag i dag.

 

I 1944 ble dette nærforsvaret avviklet da det ikke lengre var aluminiumsproduksjon ved smelteverket. Årsaken til at aluminiumsproduksjonen stoppet opp, har i lang tid vært tillagt kommandosoldatenes innsats under Operasjon Muskedunder i 1942 da de sprengte rørgata. I realiteten var det like mye mangel på råstoffer som satte en stopper for aluminiumsproduksjonen.

 

Arbeider:

Å ja, så okkupantan omtales med både navn og rang, mens de 2 norske arbeideran som mista live under bombinga så vidt bi nevnt i ei bisetning.

 

Ingeniør:

Hva behager?

 

Arbeider:

Albert Bakke og Erling Aleksander Nilsen heita de!


Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Jan Ivar Bårtvedt og Matias Bjune Pedersen

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

  • Tvenning K. (1994) Årbok nr. 10: Bomber drepte bestekammeraten Meløy Historielag
  • Intervjue Knut Støre
  • Diverse intervju med eldre personer 

Bautastein og gravhauger fra jernalderen på Dyrneset

Omfattende arkeologiske registreringer og utgravinger i Meløy har avdekket 340 sannsynlige gravhauger/gravrøyser og 7 bautasteiner rundt om i kommunen. Her på Dyrneset er det registrert 8 gravhauger og 1 bautastein fra jernalderen, ca. 500-800 e. Kr. Ikke alle gravhaugene er like lett å få øye på. Gravhaugene ses som forhøyninger i landskapet, 25-50 cm. høye og 4-10 meter brede. De fleste har et søkk i toppen fordi haugen har seget sammen etter hvert som treverket inni har råtnet.

Det er også gjort en rekke spennende funn i dette området, noen så gamle at de dateres til steinalderen (10 000 f.kr. - 1800 f.kr.). De eldste funnene består av pilspisser av skifer og flint, samt en meisel i skifer og en steinøks. Det kan tyde på at en steinalderboplass har vært lokalisert i dette området.

Gravminner fra jernalderen
Arkeologene tror at de aller fleste mennesker i jernalderen, både høvdinger og treller, ble gravlagt på en eller annen måte. Det kunne være i gravhauger, i gravrøyser eller bare i et hull i bakken som etter kort tid ikke lenger var synlig. En gravrøys består av en mengde like store steiner som ble lagt i en rund haug over den døde. En gravhaug ble bygget opp av jord og stein og dekket med jord.

Begravelse eller kremering
Liket kunne begraves helt, og da ble det gjerne lagt i en trekiste. Andre ganger ble liket brent. Da kunne asken og eventuelle benrester bli lagt i en gryte eller i en eske, og denne settes i et kammer av stein innerst i graven.

Gravgaver
Det var vanlig at den døde fikk gjenstander med seg i graven. Det var gjenstander den døde hadde brukt i livet, jordbruksredskaper, smykker, våpen eller håndarbeidsredskaper. En antar at de trodde den døde ville få bruk for dette etter døden, men vi kan ikke vite sikkert hva de trodde på. I vikingtiden ble gravgavene mye større og mer omfattende, som skip, hester og senger, men bare for de rikeste.

Bautastein - gravminne eller grensemarkør
Også bautasteinen er fra jernalderen. Vi vet ikke hvorfor den ble reist, men mange steder i Nordland finnes det bautasteiner med gravhauger rundt. Det kan tyde på et slags gravmonument, kanskje over en spesielt viktig person, for eksempel en høvding eller småkonge. En annen mulighet er at bautasteinen har markert en eiendomsgrense. Det skal ha vært vanlig å legge gravhauger i utkanten av sitt område for å markere det.

Haug 1 er ca. 9 meter i diameter og 0,5 meter høy med et søkk i toppen.
Haug 2 er ca. 8-10 meter i diameter og 0,5 meter høy med et søkk i toppen.
Haug 3 er ca. 7-8 meter i diameter, har et dypt søkk, men er helt utjevnet.
Haug 4 er vanskelig å se, 6-7 meter i diameter, 24 cm høy.
Haug 5 er utjevnet, men ca. 6-8 meter i diameter og 25 cm høy.
Haug 6 er ca. 7 meter i diameter og 0,5 meter høy med et søkk i toppen.
Haug 7 er ca. 7 meter i diameter og 0,5 meter høy med søkk i midten.
Haug 8 er ca. 4-5 meter i diameter, 25 cm høy og med et grunt søkk.

Kilder:

-kulturminnesøk.no

REIPÅ CAMPING

Meløys nordligste campingplass

Ørnes Handelssted

Velkommen til Ørnes Handelssted! Vel, det som er igjen av det. Her var nemlig på det meste 12-14 bygg som tilhørte det store handelsstedet og mye så annerledes ut. Ja om du sto der hotellet står nå før kaia ble bygget ut, så ville du blitt våt på beina" Handelssteder som Ørnes vokste frem fra siste del av 1700-tallet. På disse handelsstedene var det såkalte “nessekonger” holdt til. Dette var privilegerte handelsmenn, som hadde fått tillatelse fra kongen til å drive handel. På det meste skal det ha vært rundt 200-300 handelssteder eller fiskevær fra Brønnøysund i sør til Vardø i nord. I grove trekk fungerte handelsstedene på sett og vis som en by i eldre tid. Forretningsmessig og administrativt. Som en by ville ha gjort, bidro de til å bygge opp igjen det Nord-Norge som etter hvert var kommet i temmelig dypt forfall. Driverne av handelsstedene fikk navnet Gjestgiver, og de dannet ganske raskt en overklasse i Nord-Norge. De samlet stort sett alle tråder på en hand, og var en slags høvding i sitt lokalsamfunn. Gjestgiverne investerte også i jekter, slik at de selv kunne seile sørover for å selge fisk når prisen var på sitt beste.

Mitt navn er Fredrikke Sophie Dass Klæboe, født her på Ørnes i 1844. Det var min oldefar, jekteskipper Elling Pedersen, som først fikk privilegier til å driv handel og gjestgiveri på Ørnes i 1794.

Ute på Meløya drev Elling og hans sønner stort med gårdsdrift, handelsvirksomhet og jektefart, så Ørnes var ikke det han prioriterte mest. Dette ansvaret falt på hans datter Karen Andrea Klæboe.  Elling var en godt voksen mann da han startet opp på Ørnes, og allerede i 1802 dør han. Oldemor flytta då hit til Ørnes for å hjelpe dattera, men dessverre dør også hun, kun 2 år senere. Etter dette flytter min farfar Hans Klæboe Ellingsen, hit til Ørnes å tar over. Men det gikk dårlig. Allerede året etter rammes handelsstedet av en stor brann.

 

Noen år senere selger Hans handelsstedet til sin gammelonkel, Ole Ellingsen fra Meløya, og flytter til Støtt. «Sukk, men han farfar var ingen heldig mann. På Støtt ble han rammet av både brann og jekteforlis, og i 1824 var han konkurs og måtte gi opp driften.

 

I begynnelsen var handelstedets drift beskjeden, men utover 1800-tallet opplevde fiskeriene en sterk og langvarig høykonjuktur. I likhet med andre handelssteder var dette tiden da Ørnes Handelssted begynte å vokse. Ole Ellingsen var mannen som fikk dette til å skje. I tillegg til å begynne med jektefart, kjøpte han opp store landområder og satset på gårdsdrift. Det må sies at dette var starten på handelsstedets storhetstid.

 

I 1845 dør Ole Ellingsen. Min far, Anders Dass Klæboe gifter seg med Oles datter og tar med det over stedet som han Farfar måtte selge. Far var en dyktig mann. Han fortsatte i Oles fotspor med å kjøpe opp områder rundt og fikk i gang en større gårdsdrift på plassen.

 

Ja det her va ei flott tid. Storsilda hadde gjort mange handelssteder rike og Ørnes va intet unntak. Jeg kan huske fra jeg var barn at det alltid var mye aktivitet på gården. Vi hadde 5 tjenestekarer og 5 tjenestepiker.

 

Da min far brått gikk bort i 1873, tok mannen min over som handelsmann. Han bar et flott navn husbonden min, John Nikolai Myhre Bernhoft. I tillegg til å være en dyktig mann med flott opphav, var han en god mann. Aldri skal du se et varmere smil enn det hos min John Nikolai.

Dessverre var samfunnet i endring og vårt livsgrunnlag var ikke lengre like trygt. Handelsmonopolet hadde vi mista allerede imens pappa drev stedet, men nå var ikke lengre jektene våre gode nok. Nå skulle alt være damp. Dette var store kostbare båter som ingen handelsmann hadde mulighet til å kjøpe. Ja forutenom storkaksen Zahl på kjerringøy selvsagt.

 

Vi hadde det fint på Ørnes og vår herre velsignet oss med 5 friske barn. 3 jenter og 2 gutter. Min yngste, Sigurd, var ikke fylt åre da vi ble rammet av sykdom. Det var et mektig mørke som la seg over oss den gangen, og da det omsider lettet var jeg ikke lengre mor til 5. Kun Sigurd og Johanne overlevde. De sei at eg som følge a d ha skjemt han Sigurd bort. Men det får de bære sei. Når kjærlighet t 5 ska førdeles på 2, så e d klart at det bi mye på kvar.

 

 

I 1918 var mitt kjødelige liv førbi, men John forsatte å våke over handelsstedet og våre barn. Johanne vokste opp og giftet seg inn i en flott familie, mens Sigurd ble her på Ørnes. Han hadde gått skipsfartskole i Bodø, så da han i 1927 tok over driften av handelsstedet var han godt skodd. Han hadde også gifta seg med ei jente sørfra. Elise Klementine Finne Bernhoft.

 

Selv om gjestgivertiden nå forlengs var forbi var Sigurd en mann av den gamle skole. Kanskje litt høy på seg selv, men han passet godt på bygda. Sigurd og Elise gav vekk deler av sitt tomteareal i Ørnes til næringsutvikling, og bidro til en positiv vekst i området. Den samme utviklingen spiste seg etter hvert inn på de private tomtegrensene, og etter deres død ble området stadig mer uegnet til privat bruk.

 

Det var ikke fritt for at Sigurd Og Elise også hadde noen tunge stunder. I 1942, under krigen gikk det gamle hovedhuset opp i Røyk og barn ble det heller ikke noe av. Så da Sigurd gikk bort i 1958, flyttet Elises nevø Fredrikk inn i huset til tanten. 

 

I 1976 flyttet arvingene ut, og handelsstedet ble siden solgt til Meløy kommune. Etter dette ble bygningene brukt som kontorer, butikk og foreningslokaler, men stod i hovedsak tomme da Nordlandsmuseet overtok driften i 2004.

 

Bygningene er blitt restaurert og er i dag er senter for Nordlansmuseets drift i Meløy. Det brukes til kontorer, formidlingsarena, samt som kafe om sommeren. I 2 av bygningene er det også utstillinger som folk kan oppleve.

 

Og det e jo flott at historia bi ivaretatt, men eg må no spør om det va nødvendi å lag tell utstilling på soveromme mitt og legg fram mitt flotteste undertøy t allmenn beskuelse?

 

Puff!, det e beint skammeli.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Miriam Sollie Iversen

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

Dokumenter

  • Kyllingstad Røyne (1959) Det store eksamensarbeid, Handelsstedet Kjerringøy Norges Tekniske Høgskole
  • Fulsås Narve (1983) Voksten og fallet til ein nordlandsk handelstad. Kjerringøy i K. Zahl si tid, 1850-1900. Hovudoppgåve i historie Tromsø
  • Gulowsen Jon (2008) Hundre år i utakt s.178-185 nytt norsk tidskrift bind 25.

Bøker

  • Knutsen Nils M. (1988) Nessekongene Gyldendal norske forlag
  • Kiil A. (1940) Nordlandshandelen i det 17.århundre Trykt for Fridtjof Nansens fond
  • Ytreberg (1941) Nordlandske handelsteder Bruns Bokhandel forlag
  • Engelstad Eivind S. (1954) ”Hos Bernhoft på Ørnes”, i Norsk Hydro
  • Moe, Knut (1981) Gård og grend: Meløy: Bind 2
  • Stamtavle over Slægten Bernhof, Emilie Bernhoft, (1885) Chr. Gundersens Bogtrykkeri

 

Intervjuer

  •  Klara Sletten, Spildra, 15. september 2010, av Håvard J. Nilsen
  •  Liv Strand, Ørnes, 15. september 2010, av Håvard J. Nilsen
  •  Rolf Dybvik, Dybvik, 11. oktober 2010, av Håvard J. Nilsen
  •  Gerd Myrvang, Glomfjord, 8. november 2010, av Håvard J. Nilsen

 

Museet driftes av Nordlandsmuseet

 

Har du spørsmål om Ørnes handelssted? 
Ta kontakt med vår museumsansvarlig Helge Seim på telefon: +47 91 00 92 53 eller på mail: helge.seim@nordlandsmuseet.no

Nytt kommunesenter på Ørnes

Fra gammelt av hadde Meløy og Rødøy vært 2 deler i samme enhet, men over tid hadde de gradvis glidd fra hverandre. Årsakene var flere, men det handlet primært om kommunikasjon. I 1884 var Meløy offisielt blitt en egen kommune. Valget på hvor hovedsete skulle være var enkelt. Det måte bli stedet som hadde vært sognets sentrum i hundrevis av år. Det måtte bli Meløya. Tiden gikk og etter andre verdenskrig var ikke lengre de gamle bygningene på Meløya gode nok. Igjen skulle kommuneadministrasjonen flyttes, men spørsmålet om hvor det skulle være, ble en langvarig diskusjon.

I begynnelsen av 1950- tallet var det forholdsvis friske diskusjoner om flyttingen av kommuneadministrasjon fra Meløya. Striden sto mellom Vall i Sørbygda og Ørnes i Nordbygda. Handelsmannen på Grønnøy, Fredrikk Kristian Meyer, hadde arvet mer enn bare navnet fra sin far. Han var også meget engasjert og var villig til å strekke seg langt for at kommuneadministrasjonen skulle komme til hans distrikt. Det sies at han var villig til å flytte både hurtigrute kai og ekspedisjon til Vall-siden om nødvendig. Min sønn Sigurd var ikke noe dårligere. Han hadde begynt å bli noe aldrene, men hans hjerte brant fortsatt før sin hjemplass. Han hadde allerede sikret plassen både aldershjem og meieri og kanskje så han på dette som kronen på verket.

Man kan jo spørre seg hvorfor valget sto mellom disse 2 stedene. De ligger fint til i leia, det er ikke det, men langt ifra perfekt. Det er nok andre steder som rent geografisk hadde gitt mer mening. Det faktum at begge stedene hadde et gjestgiveri var nok avgjørende her. Både Grønøy og Ørnes hadde en gjestgiver som var opptatt av å verne om sitt distrikt. Og folke var vant til å følg oss.

Handelsstedenes storhetstid var riktig nok langt forbi på 1950-tallet. I Meløy var det i praksis nå bare disse 2 som gjenstod og de var bare skygger av sin tidligere storhet. Likevel hadde de stor påvirkningskraft og ikke minst store landområder. Ettersom kommunen fikk stadig nye behov for ulike tjenester, hadde Grønøy og Ørnes gjort landjord tilgjengelig. Begge stedene hadde også faste hurtigruteanløp.

Hvorfor valget tilslutt falt på Ørnes er ikke godt å si, men mye av forklaringen ligger nok i havneforhold og tilgjengeligheten til industristedet Glomfjord.

Jeg tror nok at dette var et eksempel på en dragkamp mellom gammel elite. Men selv om Fredrik Meyer var aldri så villig hadde samfunnsutviklingen forvandlet Grønøy fra sentrum til utkant. Veinettet var under stor utbygging og var på god vei til å ta over som hovedferdeselsåre. 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Miriam Sollie Iversen

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

  • Swensen P. , Torsvik U. og Schulz H.(1984) Jubileumsskrift Meløy kommune 1884 - 1984

 

Kunnavalen

Det store fjellet som ligger helt alene utpå her heter Kunna. Kunna eller kunnr betyr merke. Har nok vært et viktig seilingsmerke i lang tid. Under den eldre jernalder lå det et mektig høvdingesete på Øysund. Selve navnet Øysund er ikke videre unikt. Det betyr bare Øya ved sundet. Men i Gildeskål finnes det et muntlig overlevert stedsnavn som er et høvdingesete verdig. Navnet Brudanger, som betyr brua mellom vikene, finnes ikke lengre på kartet, men det teoretiseres at det kan ha vært navnet til det en gang så mektige høvdingesetet her på Øysund.

Bestemor: 

Under den eldre jernalder lå det altså et mektig høvdingesete på Øysund. Det som la grunnlaget for denne makten, var beliggenheten. Skipsleia gikk rett forbi her og la grunnlag for tollinntekter. Det faktum at datidens båter var dårlig egnet for åpent farvann kombinert med det farlige området på utsiden av Kunna, gjorde at leia gikk på innsiden av Kunna. Dette gjorde det lett for en høvding å sikre seg at alle som passerte betalte.

 

Barn:

Innsia? No tøva du bestemor. Det går jo ikke ann å seile over land.

 

Bestemor: 

Hehe, ja det høres kanskje litt rart ut. Men det er sant. Det var mulig fordi for nesten 2000 år siden, så var Kunna ei øy, og det var mulig å seile mellom Kunna og fastlandet her. Havnivået var på den tida ca. 1,5 meter høyere enn i dag.

 

Barn:

Hæ? Korsen går det ann?

 

Bestemor: 

Årsaken til dette er det som kalles landhevingen. Det skjedde etter siste store istid, for ca. 100 000 år siden.

På denne tiden var den nordlige delen av Europa dekket av et tykt lag med is. Enkelte steder var isen så tykk som 3 km. Det er så mye is at hver kvadratmeter på bakken hadde 3000 tonn is over seg. Med så mange tusen tonn med is så ble hele fjellet presset ned!

 

Barn:

Kor mye a fjelle va under vann?

 

Bestemor: 

Hvis du ser på Kunnafjelle og deler det i 6 like store deler. Ville den nederste delen vært under vann. Når isen smeltet, begynte landet gradvis å stige. Landhevingen gikk raskt i starten, men etter hvert gikk det saktere og saktere. Selv i dag foregår det, men det er så sakte og så lite at vi ikke merker det.

 

Mot slutten av den eldre Jernalder hadde landet steget så mye at det ikke lengre var mulig seile gjennom her. Da dro de båten over land på stokker istede.

 

Barn:

Det hørtes ut som mye arbei. Ha det ikke bære vørre beire å seilt på utsia av Kunna. Kor gæle kan det va?

 

Bestemor: 

Hehe, Ja med dagens moderne båter går det greit, men sånn har det ikke alltid vært. Jeg husker de gamle lokalbåtene fra min ungdom. Den kunne bruke så mye som 1 time på å komme seg forbi Kunna. Man ble kastet opp og ned og fra side til side, mens man ble marinert i en kvalmende lukt. Det var en blanding av diesel, svette, tobakk og oppkast. Det va ei stank som kunne ha skremt fanden på flatmark.

 

Barn:

Blæh!, bestemor  då.....

Fagtekst: Helge Seim og Gøril Pedersen 

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Astrid Margareth Sollie og Lean Iversen Hansen

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

Redigering: Helge seim

 

Kilder:  

Glomfjord industripark

Da industrialiseringen begynte i Norge, var Glomfjord et relativt ubetydelig sted. Ser man bort fra de fem småbrukene, lå stedet øde. Som følge av folk med store visjoner, både i det private og det offentlige, bygde Glomfjord seg etter hvert opp til å bli en produktiv industriby med kunder langt utenfor landets grenser.

Ingeniør:

Ved århundreskiftet skjedde det noe i Glomfjord som skulle få store ringvirkninger for den lille bygda i fjellsida. De voldsomme naturkreftene i den mektige Fykanfossen skulle temmes og energien skulle utnyttes. På Fykan ble det bygd kraftverk, men hvordan skulle man bruke energien?

Først ut var Knut Tillbergs sinksmelteverk. Smelteverket startet opp i 1920.

 

Arbeider:

Jadda dåkk ingenøra kalkuler og bruka fine ord, men sanheita e no at dåkk kalkulert fullstendig feil. Allerede i 1924 va prisen på sink vørte så dårli at heile sullamitten jækk konkurs. Ha det ikke vørre før at staten kom inn me 2,4 milliona så ha vi no vørte arbeidsledig både den eine og den andre.

 

Ingeniør:

Nuvel, mellom 1924-1926 jaktet man på en arvtaker etter sinkfabrikken. Ideene var mange; Elektrisk tørking av fisk, Utvinning av salt fra sjøvann, olje fra kull, en statlig gjødningsfabrikk, lektrotermisk industri, salpeterfabrikk og nitrogenfabrikk rettet mot gjødselindustrien.

 

I 1926 kom det engelske selskapet Britisk Aluminium Company Limited på banen, med sikte på etablering av aluminiumsproduksjon basert på Glomfjordkraften. Det viste seg at flere virksomheter i bransjen sto bak, og man dannet driftsselskapet Haugvik Smelteverk A/S. I juli 1926 ble avtale om leie av kraft, bygninger og anlegg undertegnet, og produksjonen startet i 1927. De første årene ble bare om lag halvparten av kapasiteten utnyttet. Først da opprusting og konjunkturer i slutten av 1930-årene skapte økt etterspørsel, ble kapasiteten fullt utnyttet ved anlegget. Driften gikk fram til krigsutbruddet i 1940.

 

Arbeider:

Ja, krig e nåkka svineri, men det har jo sine positive sider. No trengte alle aluminium og aktiviteten her i Glomfjord skaut fart. Ette tyskeran invaderte oss vart det vanskeli før de her ingenøran å prat me eieran i England. Men arbeide fortatte under tysk ledelse. Nordag kalla de seg vest. De hadde ves voldsomme ambisjona. De bygd ut på her og på kraftverket.

 

Ingeniør:

Denne økte aktiviteten gikk ikke upåaktet hen i England. Hele 2 ganger ble Glomfjord utsatt for angrep fra de allierte.

 

Arbeider:

Ja og her var det nok ein gång vi gutta på golve som tok støyten. Vi møsta 2 mann på Haugvik då bomben regna i 41 og de her britiske kommandoan hold på å skrem live a guttan på kraftverke i 42 før ikke snakk om han Ellingsen oppi fykan dalen. Full stopp i arbeide vart det og.

 

Ingeniør:

Selv om sabotasjen i 42 var vellykket, tok det bare 3 måneder før kraftproduksjonen var i gang igjen, men det blir aldri produsert mer aluminium i Glomfjord. Årsak var mangel på råvarer.

 

Arbeider:

Så va det dåkk på toppen som ha jåssa det tell den her gången også! Tenkte eg d ikke...

 

Ingeniør:

Nei det var krigen min gode mann! Krigen hemmet leveransene av råstoffer. Dette kan man ikke forutse. Nå må jeg be dem holde munn og slutte med alle disse avbrytelsene!

 

Ingeniør:

Uansett, etter krigen begynner en ny jakt etter arvtaker for industristedet Glomfjord.  10. juli landes en avtale med Hydro, og allerede samme måned begynte anleggsarbeidet.

1 500 mann ble satt i arbeid med en ammoniakkfabrikk for gjødselproduksjon. Knappe to år senere kunne fabrikken settes i drift, delvis bygget på tuftene av tyskernes påbegynte aluminiums planer.

 

Arbeider:

Hydro-tia va ei fin tid i Glomfjord. Då ha vi teng på stell.

 

Ingeniør:

Sa jeg ikke at de ikke skulle avbry.... Hva? Sa de på stell? “kremt, ja korrekt.

 

Ingeniør:

Ammoniakkproduksjonen innledet en ny epoke i Glomfjord og Hydros historie. Produksjonen ble delt mellom Glomfjord og Herøya ved Porsgrunn. Tre spesialskip fraktet ammoniakk de 1500 kilometerne. Så lang transport av ammoniakk i store trykktanker var en pionerinnsats som vakte internasjonal oppsikt. Skipene gikk i skytteltrafikk i nær 25 år uten uhell.          

 

Etter seks år som leverandør av råstoff fikk Glomfjord i 1955 egne fabrikker for produksjon av salpetersyre og handelsgjødsel. Ammoniakken kunne foredles på stedet, med tilførsel utenfra etter som kapasiteten økte. Glomfjord er i dag en av de travleste havnene i Nord-Norge. Alle råvarer til gjødselproduksjon blir importert, hovedsakelig fra Øst-Europa.

 

Gjødselproduksjonen i Glomfjord utviklet sterke fagmiljøer. Da ammoniakkfabrikken ble nedlagt i 1993, startet en omfattende omstilling. I 2004 ble gjødesledivisjonen i Hydro utskilt i selskapet YARA, som idag er verdensledende innen gjødselproduksjon.

 

Arbeider:

E du færdi å skryt no såpass vi kan kom oss tebake på jobb? Jaja no e vel kanskje det her det dåkk ingeniøra kalla for arbei.

 

Ingeniør:

Nei, nå får det altså være nok! Nå er det en gang slik at noen er velsignet med en sterk fysikk og andre med et kreativt sinn. Noen må jo tenke de gode tankene som skaper muligheter for andre som ikke evner å tenke like ambisiøst.

 

Arbeider:

Kreativt sin!? Pøff! Jås og tøv.

Stå og jabb mæns dåkk sopa tell dåkk penga, det e det dåkk jør. Mens vi gutta som faktisk jør jobben må slit før kvar ei krona. Dåkk e nån unnalurera og latsækka heile gjengen.

 

Ingeniør:

Makan til frekkhet!

Hvor hadde de vært om det ikke var for oss som tenker de store tankene? Noen må jo gjøre det for å skape arbeidsplasser her i periferien!"

 

Arbeider:

Store tanker!? HA! Ja dåkk her vertfall store tanka om dåkksjøl det høre eg. Og de her arbeidsplassan du snakka så varmt om e no så ustabil at det halve kunne vørre nok.

 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Jan Ivar Bårtvedt og Matias Bjune Pedersen

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

  • Fagerland, T. E. (1998) – Industristedet Glomfjord: Fra veidemark til kraftsamfunn

Glomstua

Dette var en periode hvor det ble investert store summer i bygninger og anlegg i Glomfjord. En avtale mellom den norske stat og de svenske investorene om kraftleveranser til det planlagte sinksmelteverket i Haugvik førte til at optimismen var stor. I 1918 ble dermed Glomstua bygget og året etter flyttet sinksmelteverkets direktør Ferdinand Bjerke, inn. Han ble den første av flere som gjennom årenes løp har bodd i denne vakre bygningen.

Ingeniør:

Tegningene av Glomstua er signert «M. A. Bachkes Arkitektkontor» men svenske konsulenter var også involvert i prosjektet. Bygget ble laget med mange av kjennetegnene på datidens herskapshus. Det var egne rom for tjenerskap og guvernante, og i anneksene var det lekerom og verksted. Merkelig nok var det også tilrettelagt for gris- og hønsehold, noe som nok reflekterer den vanskelige forsyningssituasjonen under 1. verdenskrig.

 

Arbeider:

Ja det er forskjell på Kong Salomon og Jørgen hattemaker, men når det romla i magen og butikkhyllen er tomme, så har farga på skjorta lite å sei….

 

Ingeniør:

Etter at sinksmelteverket gikk konkurs i 1921 overtok staten på tvangsauksjon det meste av sinksmelteverkets eiendommer, deriblant Glomstua.

 

Etter at det i 1927 ble inngått avtale med «The British Aluminium Corporation» om produksjon av aluminium ved Haugvik Smelteverk, ble det også gjort en avtale om leie av Glomstua. Dermed flyttet direktøren for det nyopprettede aluminiumsverket, Hans Jensen, inn samme år. Og fra 1938 bodde driftsbestyrer Johannes Høeg i huset.  

 

Arbeider:

Fint ska det va….

 

Ingeniør:

Hva behager? sa ikke de dem enig i at arbeiderboligene på jæra var av god standard?

 

Arbeider:

Joda bevares, eg sei bære at det e ei fin bygning.

 

Ingeniør: fortsetter noe ettertenksomt.

Da Hydro etablerte seg i Glomfjord i 1947 ble det også inngått en avtale om leie av Glomstua. Fra 1949 har Glomstua vært brukt som representasjonsbygning for Norsk Hydro. Blant mange celebre gjester var kong Olav V her i 1959.

 

Bygningen er renovert flere ganger, senest under 50-årsjubileet i 1997. Oppussingsarbeidet har imidlertid vært utført på en skjønnsom måte, og Glomstua har i høyeste grad beholdt sin historiske atmosfære.

 

I 1995 kjøpte Hydro Glomstua av Statkraft. Hydro ble dermed endelig herre i eget hus.

 

Arbeider: (sarakstisk og med en smule overklassetone i stemmen)

Fin beliggenhet også.

 

Ingeniør:

Joda lille glomvann er en pen liten innsjø som, …..(avbryter seg selv) hva er poenget?

 

Arbeider:

Ingenting….

 

Ingeniør:

Ut med det!

 

Arbeider:

Nei eg syns bære det e flott at karan på toppen har ei fin utsikt når de sett på ræv å supa kaffe heile dagen!

 

Ingeniør:

Igjen med disse fornærmelsene. Kan de ikke bare ti stille!

 

Arbeider:

Tveng meg!

 

Ingeniør:

Jeg skal få dem oppsagt! Det er det jeg skal gjøre!

 

Arbeider:

Ja eg sku ha likt å sett deg prøv. Eg har heile arbeidstyrken i ryggen og ves du prøv deg så legg vi ned arbeide tvert!.

 

 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Jan Ivar Bårtvedt og Mathias Asplund Nyhagen

Redigering: Helge seim

 

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

 Kilder:

  • Hage, Ingebjørg: "Glomfjord - idealbyen rundt 1920" in Karlsøy og verden utenfor. Kulturhistoriske perspektiver på nordnorske steder. Tromsø museums skrifter XXX, Tromsø 2003

Meløy kulturhus

Meløy kulturhus som ble åpnet i 1988 er et flerbruksbygg som rommer kultur og idrettsliv. Kulturhuset er plassert i tradisjonsrike omgivelser. Dermed har bygget tatt opp arven etter det rike og blomstrende kulturlivet som sprang ut av arbeidernes engasjement. Disse aktiviteten hadde tidligere tilhold i Folkets Hus.

Arbeider:

På parkeringsplassen på andre siden av veien lå altså Folkets Hus. Det sto ferdig i 1940 og var et resultat av en enorm dugnadsinnsats. Her kunne arbeiderne møtes og samsnakk uten å ha sjefene hengende over skulderen.

 

Møtet med anleggssamfunnet betydde muligheter for å få arbeid og inntekt, og til å møte nye kulturelle og politiske impulser. Mens 17. mai var den store festdagen ellers i bygde-

Norge, var det ofte 1. mai som ble feiret ved de nye industrianleggene.

 

Allerede i 1914 ble 1. mai feiret for første gang i Glomfjord etter at Glomfjord arbeiderforening ble stiftet i juni året før. Under feiringen av dagen i 1918 deltok hele 400 mennesker i arbeiderforeningens arrangement.

 

Ingeniør:

Et sant hylekor. Mas og mas. Krevde de ikke det ene, så krevde de det andre.

 

Arbeider:

Hysj på deg!

 

På denne tiden pågikk det en knallhard kamp med arbeidsgiverne om arbeidstidsbestemmelsene. I august 1918 fikk arbeiderne gjennomslag for sine krav, og åttetimersdagen var et faktum. Det er ikke minst glomfjordarbeidernes standhaftighet vi kan takke for at denne ordningen.

 

 

Ingeniør:

Dere roper etter høyere lønn, dere vil tjene mer, men vil dere jobbe mer? Nei lang derifra. Her skal det altså jobbes mindre!

 

Arbeider:

8 tima på en dag er uansett langt mer enn det dere kontorrotter noensinne ha holdt på! *kremt

Uansett i 1987 sto altså det nye kulturhuset ferdig mens folkets hus var under stadig forfall. Og i 1997 var det blitt så slitt at det dessverre ble revet.

 

Ingeniør: 

høh! Ikke et sekund for tidlig!

 

Arbeider:

Kan du gi det med de der avbrytelsene. Jeg forsøker å formiddel en viktig del av vår historie her!

 

Ingeniør: svarer ironisk

Irriterende er det ikke?

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Jan Ivar Bårtvedt og Mathias Asplund Nyhagen

Redigering: Helge seim

 

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:  

  • Hansen. E. (1997) Årbok nr. 13: Folkets hus i Glomfjord Meløy Historielag

Glomfjord kirke

Da industrien kom til Glomfjord førte den med seg mange endringer. Folketallet økte og økonomien ble sterkere. Så tidlig som 1916 kan man på kraftverkets reguleringsplan se at en kirketomt er tegnet inn, men nøyaktig plassering ble ikke avklart før i 1945.

På 20-tallet ble dampkjøkkenet brukt til å avholde gudstjenestelige møter. Disse lokalene var nok ikke ideelle, for på midten av 20-tallet begynte man gjennom kirkekomitéer, kirkeforeninger og andre tilstelninger, å leke med tanken om å få reist et gudshus mellom Glomen og Haugvik. 

Trettiårene var en hard tid for Glomfjord. Mange reiste bort for å søke seg arbeid. Kirkebyggplanene ble satt på vent. Invasjonen i 1940 gjorde også sitt for å stanse planene, men i 1943 var de i gang igjen. Likevel skjedde det ikke stort. Okkupasjonen og den svake økonomien som fulgte, skal nok ha en del av skylden for at det.

Etter at Hydro hadde kommet til Glomfjord i 1947 begynte hjulene nok en gang å trille. Folketallet økte voldsomt og behov og krav om prest meldte seg. Man hadde i perioder stasjonert stiftskapellan, men både sokneprest og Hydro ønsket en fast geistlig betjening på stedet. Med Hydro på laget får man det meste gjort. Dermed tok det ikke lang tid før pastor Woie tiltrådde i en fast hjelpepreststilling med Glomen som bosted.

Når kirken omsider skulle bygges ble det også i betydelig grad finansiert av Hydro. Bygningen ble tegnet av arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas, som på denne tiden arbeidet med Bodø domkirke. Den endelige prislappen ble ca 420 000 kr. 55 000 kr av disse ble samlet inn, kommunen stilte med 175 000 kr og Hydro bidro med 190 000 kr. I 1957 var bygget klart til bruk.

Fagtekst: Helge Seim

Kilder:

- Andreassen A.H. og Sørgård R. (1992) Meløy Kirke 125-årsjubileet 1867 - 1992

Sentrum Trykk

Meieriet i Meløy

Fra overgangen til det 20 århundre ble det norsk samfunn stadig mer profesjonalisert. Selvberging ble erstattet av pengeøkonomi og industri. I et samfunn der stadig færre jobbet med matproduksjon, ble det raskt behov for effektivisering og tilgjengeliggjøring.

Frem mot 1935 hadde melkeproduksjonen i Meløy økt markant. Likevel var det laber interesse blant befolkningen da Melkesentralen samme år, holdte det første meierimøte på Ørnes. Årsaken skal ha vært en splittelse mellom sørbygda og nordbygda. Nordbygda ønsket felles meieri på Ørnes, mens sørbygda ønsket smørlag.

De klarte likevel å bli enig og sommeren 1939 sto bygget ferdig. Meieriet lå den gang like ved Ørnes Handelssted. Hovedårsaken til det var at min sønn, Sigurd Bernhoft og hans kone Elise tilbydde Nord-Norges Melkesentral gratis tomt. Sigurd ga dem også lov til å koble seg til hans vannledning og benyttelse av kaien for all transport av melk.

 

Det ble likevel raskt tydelig at det nye meieriet, som var bygd så billig som mulig, ikke var tilstrekkelig dimensjonert for den massive produksjonsøkningen som skjedde i denne perioden. Kun skarve 9 år etter at meieriet sto ferdig, begynte plassmangelen å melde seg. Og i 1951 ble bygningen massivt utbygd. Det var nesten snakk om en fordobling av grunnflaten.

Ja det var storveis, men selv ikke dette skulle vise seg å være nok. Til tross for en stadig nedgang i antall sysselsatte, fortsatt melkeproduksjonen å øke utover 50-tallet. Dette medførte selvsagt at det nok en gang ble snakk om utbygging.

 

Dessverre delte ikke Melkesentralen dette synet. For dem handlet det hele om hvor konkurransedyktig et slik lokalt meieri kom til å være. Jo større meieri jo færre ansatte trenger man per liter produsert melk. De ønsket med andre ord å legge ned meieriet på Ørnes.

Da som i nå kjempet altså Meløyfjerdingen imot sentraliseringstanken. Og tror du ikke staheten vant frem? Mot melkesentralens ønsker ble det altså i 1967 oppført nytt meieri på ny tomt, på hele 477m2.

 

Mange så nok på ette som en seier, men dessverre med tiden skulle det vise seg at Melkesentralen hadde rett. 13 år senere hadde det blitt klart at Meieriet på Ørnes ikke var konkurransedyktig og at det måtte bli en sammenslåing.

Meieriet ble altså lagt ned i 1980 men er fortsatt i bruk som lokaler for blant annet bibliotek og Felleskjøpet.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemmer: 

Redigering: Helge seim


Musikk og Lydeffekter: freesound.org


Kilder:

- Moe K. (1984) Meløy meieri gjennom 40 år

Bunkersene på Svening

Bunkersene er restene etter tyskernes aktivitet under krigen. Opprinnelig var dette en observasjonspost i regi av det norske kystforsvaret, med ei lokal vaktordning og innrapporteringer til Bodø om aktivitet på sjøen og i lufta.

Okkupasjonsmaktens inntog: I 1940 overtok tyskerne observasjonsposten og besluttet å bygge ut et festningsverk(batteri) på Svenningen. Langs veien på sjøsiden ble det reist brakker, igangsatt av Organisation Todt og fullbyrdet med fanger som arbeidskraft. Festningsverket ligger med god oversikt over skipsleia og Vestfjorden, og i februar 1943 stod «HKB (Heeres küsten batterie) 7/974 Stött» klar. I tillegg til fangeleir, hadde tyskerne ca. 300 mann på batteriet. Ei sykestue hadde de også, med blant annet egen legestab.

Festningsverket: Utrustningen bestod av 4 stk. 10,5 cm K335 kanoner med en rekkevidde på 16 km, såkalte Bofors-kanoner. Ellers var batteriet på et tidspunkt oppsatt med blant annet 1 stk. 7,65cm tsjekkisk kanon, 1 stk. 5cm KWK, 2 stk. 4,5cm PAK (panservernkanoner), 7 bombekastere, MG-stillinger, 3 lyskasterstillinger og lett luftvern (20mm).

Etter krigen: Frigjøringen utløste sterke følelser blant folk og deler av festningsverket ble sanert av Heimevernet, deriblant et velfungerende aggregat. Brakkene ble med tiden revet, og noen brukt i bygging av nye hus på Støtt, men stort sett forsøkte man å slette sporene etter invasjonsstyrkene.

NB: Man må vise forsiktighet i og oppå bunkersene, da deler av anlegget er i svært dårlig forfatning. 

Kilder:

-Fjørtoft K. (1982) Tyske kystfort i Norge Agder Presse AS

-Jonsen J. (2006) Tyske militære styrker i Midt-Norge 1940-1945 Gressvik

Meløy bygdemusem

Langs RV17, i idylliske omgivelser på Øde, ligger Meløy Bygdemuseum, som består av to skolebygninger fra 1876 og 1922. Meløy bygdemuseum så dagens lys i 1976, men område har en langt eldre historie. Det hele startet da omgangsskolelærer Stene slo seg ned her i 1876.

Barn:

Omgangsskole. Ka det betyr?

 

Forteller bestemor:

Det betyr at læreren reiste rundt til de forskjellige bygdene og brukte en av de lokale gårdene som undervisningsbygg.

 

Barn:

Oi, det hørtes ut som mye styr…

 

Forteller bestemor:

Ja det tror jeg han også må ha syntes for etter 10 år med å reise rundt, søkte Christian tillatelse om bruke huset sitt, som han hadde fått reist noen år tidligere , som undervisningsbygg. Det ble godkjent og samme år tredde det i kraft.

 

Barn:

Så klasseromme var i huset til læreren?

 

Forteller bestemor:

Syns du det hørtes rart ut?

 

Barn:

Kanskje litt.

 

Forteller bestemor:

Jeg skjønner det, men skolen på den tiden var ikke slik som du kjenner den. Man hadde ikke de samme klasseinndelingene eller det samme utstyret. Dessuten var bygning todelet og det var bare den ene siden som ble brukt til skole og internat. Den andre var Stenes private hjem.

 

Barn:

Internat? Ka det betyr?

 

Forteller bestemor:

Det er et skolehjem der eleven bodd mens de gikk på skola.

 

Barn:

Hæ? Bodd de på skola!!?

 

Forteller bestemor:

Ja det var ganske vanlig, spesielt her i Nord-Norge. Noen av elevene bodde for langt unna til å gå på skolen hver dag. Dermed bodde de på skolen i 14 dager, for så å reise hjem å være der i 14 dager. De fikk da mer undervisning og slapp å reise så mye.

 

Barn:

Jeg har kommet til å kjeda meg i hjel

 

Forteller bestemor:

Trur det var litt både og. Selvsagt var det ikke bare koselig å være borte fra familien i 2 uker i slengen, men det betydde jo også at du fikk være sammen med vennene dine. 

 

Barn:

Så det va litt som i harry potter?

 

Forteller bestemor:

ja litt sånn. Bære uten tryllestavan.

 

Ettersom folketallet økte, ble den hvite bygninga etter hvert for liten. I 1922 ble den orange bygningen reist. Den ble tatt i bruk året etter. 

Her var det skole frem til 1972, da ble det vegkontor. Det ble fortsatt brukt til lærerbolig frem til 1976, da det ble et museum. Akkurat 100 år etter det ble skole her. 

Museets driftes i dag av Nordlandsmuseet- I 1. og 2. etasjer er det skole og internattliv som formidles, mens det i kjelleren er utstilt landbruk og fiskeutstyr.

 

Barn:

Kan vi gå inn å se?

 

Forteller bestemor:

Det er ikke åpent hver dag, men dersom vi ringer dem så kanskje vi kan avtale et besøk. Telefonnummer og epost står i tekstform på denne posten.

 


Museet driftes av Nordlandsmuseet

Har du spørsmål om Meløy bygdemuseum? 
Ta kontakt med vår museumsansvarlig Helge Seim på telefon: +47 91 00 92 53 eller på mail: helge.seim@nordlandsmuseet.no

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemmer:

Redigering: Helge seim

 

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:  

  • Jensen A.M. (1999) Årbok 15: Øde – fra skole, internat og småbruk til museum øde Meløy Historielag

Fykan kraftverk

Innerst i Glomfjorden ligger en majestetisk bygning. Glomfjord kraftverk ble bygd for over 100 år siden for å skape verdi av den mektige Fykanfossen. Fossen var så stor at det sies at den kunne høres helt fra Neverdal, 11 kilometer unna. Glomfjord kraftverk er tegnet av Johan Brochmonn Nordhagen ved NTH i Trondheim og har høy arkitektonisk verdi. På denne tiden var det viktig at penger og makt ble gjort synlig gjennom det arkitektoniske uttrykket. Kraftverksbygningen ble derfor bygget i en monumental, nærmest katedrallignende stil.

Ingeniør:

Ja kraftverket er et ingeniørmessig mesterverk!

Eventyret begynner i 1898 da lensmannen og kirkesangeren i Meløy sammen kjøpt fallrettighetene i elva. De solgte midlertid rettighetene noen få år senere til Ragnar Schjølberg i Bodø og Ole Wilhelm Lund, henholdsvis forretningsmann og ingeniør. De stiftet Glomfjord Aktieselskap.

Sommeren 1912 var den nyutnevnte byggelederen Bernt Lund på plass i Glomen. Oppmålinger i fjellet samt bygging av brakker og smie var de første oppgavene man tok fatt på.

 

Arbeider:

Ja det er alltid de høye herrer som blir trukket frem, men var det de som bygde anlegget? Nei! Det var vi, det. Gutta på golve. Imens dåkker sitter inne i varme kontorer og super kaffe, slit vi oss opp på fjellet via en falleferdig stige med flere titalls kg utstyr på ryggen. Ofte med livet som innsats.

Hva med Norin Jørgensen Fra Neverdal, Daniel Johnsen fra Åskardet eller Edvard Kundsen fra sør-Norge? De ble tatt av snøras tidlig på vintern i 1912. Og de va bære de første av utallige andre som ga sine liv for kraftverket.

 

Ingeniør:

Vel det er beklagelig, men uten disse høye herre hadde det ikke vært jobb for noen her.

I 1920 sto kraftverket ferdig, men allerede 2 år tidligere hadde det blitt klart at dette ble en kostbar affære. Kraftverket var i realiteten konkurs, og ble solgt i til staten i 1918 for rekordsummen 15 millioner kroner. Kjøpet var meget omdiskutert, og mange tvilte på at kjøpet ville lønne seg. Statsminister Gunnar Knutsen var imidlertid en varm forkjemper for kjøpet og fikk sin vilje gjennom. Hensikten med kjøpet var å tjene penger på å selge kraft til sinksmelteverket som var under bygging i Haugvik. I tillegg ønsket man å få kraftverket over på norske hender ettersom kraftverket til å begynne med var eid av svenske interesser.

 

Glomfjord kraftverk ble det første statseide kraftverk av denne størrelsen. Det er derfor riktig å si at Glomfjord kraftverk er landets første «statskraftverk» for industriformål.

 

Arbeider:

Hehe, ja du mala et fint bilde der. Men ska du ikke nevn at sink smelteverket i Haugvik også gikk konkurs og at staten måtte kjøp det også?

 

Ingeniør:

Det skal vi tale mer om siden.

 

Arbeider:

Hehe, ja d va beleili.

 

Ingeniør:

Nuvel. Under tyskernes okkupasjon ble kraftverket planlagt utvidet og fikk til sammen seks aggregater. Stasjonen slik den står i dag ble ferdigstilt i 1949, men nytt administrasjonsbygg er kommet i tillegg.

 

Etter at Svartisanlegget kom i drift i 1993, er i dag kun et av de seks aggregatene i drift på Fykan.

 

Kraftverket var forsøkt sprengt 2 ganger under andre verdenskrig. Første av bombefly i 1941 og senere av kommandosoldater i 1942, under sabotasjeaksjonen Operasjon Muskedunder.

 

Arbeider:

Åja så der ha du ikke fleire storkara å skryt a? Då kan jo eg ta over å fortell om korsen det jækk me han Albert og han Erling når de jobba nattskift på Haugvik i september i 1941.

 

Ingeniør:

Nei, de skal jeg fortelle om siden!

 

Arbeider:

Siden meg her og siden meg der. Poff!

Jaja, greit. Men de gløm du sylte ta meg ikke!

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Jan Ivar Bårtvedt og Matias Bjune Pedersen

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

  • Fagerland, T. E. (1998) – Industristedet Glomfjord: Fra veidemark til kraftsamfunn

Informasjonsbygget i Glomfjord

«Gammelkontoret» ble oppført i 1914 under den første anleggstiden. Bygget hadde mange viktige funksjoner som administrasjonsbygg for anleggsarbeidet. «Gammelkontoret» ble fraflyttet i 1963 da tunnelen til kraftverket på Fykan var ferdig.

I 1985-1990 ble bygget, gjennom en omfattende restaurering, tilbakeført til sitt opprinnelige preg, med detaljer som fører tankene tilbake til århundreskiftet. Gammelkontoret har i dag fått nytt liv som møte- og informasjonssenter for Statkraft.

Den anslåtte nedbøren for anlegget ble beregnet utfra målinger utført i Bodø. Da anleggsleder Bernt Lund oppdaget hvilke enorme nedbørsmengder man faktisk kan gjøre regning med i Glomfjord startet han med egne meteorologiske observasjoner fra “Gammelkontoret”. Målingene har, i samarbeid med Meteorologisk institutt, Pågått siden 1916 og blir fremdeles utført fra Glomen.

Storglomvatn var fram til Svartisutbyggingen Hovedmagasin for Glomfjord kraftverk. Nedre Navervatn tjente som inntaksmagasin. Til å begynne med klarte man seg med fire meters reguleringshøyde i Storglomvatn og et magasin på ca. 100 millioner kubikkmeter. Ved utløpet var det anlagt to løp, et som var avstengt med en steinfyllingsdam og et annet hvor det var bygd en dam dels av tre og dels av jern.

 Senere ble det foretatt en senkning på 14 meter av Storglomvatn, og under krigen ble det påbegynt en 100 meter lang armert platedam av betong ved utløpet og en 65 meter lang dam ved tappetunnelen

Hydromuseet/Glomfjord industrimuseum

På midten av 1980 begynte Arne Farup å samle gjenstander fra Hydro, etter initiativ fra Johan Johansen. Vinteren 1990 bestemte kulturutvalget ved Hydro Glomfjord å oppnevne et museumsutvalg. Utvalget bestående av A. Farup, A. Hernes, C. Stenling og Bj. Steffenak ble oppfordret til å få i stand et Hydro-museum som kunne presenteres til Hydros 50-årsjubileum i 1994. Det ble den offisielle åpningen av Hydromuseet, i dag Glomfjord industrimuseum.

Håkon Sundby var stor pådriver for å få samlet og innbundet alle årganger i blant annet Glomfjordposten, Norsk Hydros månedsblad fra 1950-92, Fossekallen fra 1954 til 2004 og en del andre tidsskrifter.

Etter et møysommelig arbeid siden 80-tallet sitter museet i dag med en innholdsrik samling av:  

  • instrumenter fra fabrikkene verktøy av ulike slag
  • instrumentverksted m/dreiebenk
  • egen smie 
  • gammelt kontorutstyr 
  • dokumenter og protokoller
  • et rikt bildearkiv

Noe av samlingen er også fra Haugvik Smelteverks tid. 

Kilde:

https://www.meloy.kommune.no/innhold/kultur-og-fritid/glomfjord-industrimuseum/

Fore kirke

I 1902 ble meløy eget prestegjeld. Samme år dukker tanken om eget kapell i Fore opp. Det var tidligere lærer Chr. Stene og hans kone Cornelia som lanserte idèen. Disse tok opp arbeidet og allerede samme sommer ble det første arrangementet avviklet til inntekt for det ønskede kirkehus. Det ble valgt en komité til å arbeide videre med saken. Med i denne komité var John Jensen, lærer S. Rysgård, Sara Blix, Per Tostrup, Cornelia og Christian Stene.

Kapelkomitéen søkte sommeren 1908 kommunen om et bidrag til byggingen på 100 kr årlig i 5 år. I herrestyret ble det årlige bidrag foreslått satt til 50kr, men med 6 stemmer for og 6 imot måtte saken tas opp på nytt. På tross av at beløpet da ble nedjustert til 25 kr ble det nedstemt.  Det skal nevnes at kommunen gikk med på å stille som låntaker for 3000 kr, mot at 20 personer, alle bosatt på Fore. Sammen med innsamlede midler, frivillig arbeid samt 2000 kr fra staten ble prosjektet med dette realisert.

 

Første grunnstein ble nedlagt høsten 1908. Bygningen var tegnet av byggmester O.M. Olsen. Arbeidet gikk fort og allerede neste sommer ble det gitt tillatelse til å ta kapellet i bruk. Innvielsen ble foretatt av biskop Bøckman, assistert av prost Frette fra Nesna og sokneprestene Ristesund fra Meløy, S Dahl fra Bodin, M Moe fra Alstahaug, S. Nilsen fra Herøy. T Melbye fra Lurøy og M. Johne fra Rødøy.  Den hadde 3 gallerier og sitteplasser til i alt 300. Stilen er nygotisk.

Det ble bestemt at bygningen ikke måtte forsynes med ovn eller «anden varmeindretning». I 1913 ble det likevel satt inn 2 ovner som ble tatt i bruk allerede samme høst. Og i 1914 blir det montert orgel.  I 1932 ble kapellet bygd ut og hadde nå plass til 600.

Fagtekst: Helge Seim

Kilder:

- Andreassen A.H. og Sørgård R. (1992) Meløy Kirke 125-årsjubileet 1867 - 1992

Sentrum Trykk

Ureddplassen

Februar 1943 var den allierte Ubåten KNM «Uredd» på vei inn i norske farvann. Ombord var 42 unge menn, blant dem var Sverre Granlund. En av de få overlevende etter operasjon muskedunder.

Ikke mange månedene etter bombene gikk av i Glomfjord var Gravlund klar for nytt oppdrag. Denne gangen var Sulitjelma målet. Aksjonen fikk navnet Operasjon Seagull. 31. januar 1943 gikk Sverre, sammen med 41 andre, ombord i KNM «Uredd». Ferden startet i Dundee i Skottland og målet var Novika i Gildeskål. Her skulle 5 mann fra Kompani Linge settes i land. De skulle ta seg over land til Sulitjelma og sprenge kraftstasjonen der oppe. Deretter skulle «Uredd» fortsette til Senja, før så å være tilbake i Lerwick 19. februar. 

Slik skulle det altså ikke gå. Verken landsettingen i Norvika eller oppdraget i Senja ble rapportert inn. Båten ble meldt savnet og det skulle ta over 40 år før man fikk vite hva som hadde skjedd. På vei inn gjennom Fugleøyfjorden i Gildeskål hadde «Uredd» gått på en mine. Eksplosjonen rev opp båtens side og fylte ubåten med vann. Hele besetningen, inkludert kommandosoldatene, omkom. Dette var den første og så langt den siste ubåten som har gått tapt i norsk tjeneste.  

Fagtekst: Helge Seim

Kilder:  

- Torsvik. U. (1998) Årbok nr. 14: KNM «Uredd» Meløy Historielag

Visjoner om Glomfjords lyse fremtid

Etter statens kjøp i 1918, så det ut til at Glomfjord hadde en lysende framtid. De kjente arkitektene Christian. Morgenstierne og Arne Eide tegnet en by for hele 6 000 innbyggere. Byen skulle ha kirke. skoler. forretnings-strøk, hoteller og villakvarterer. Man så for seg at besøkende kom fra fjern og nær for å beskue det som ble beskrevet som det nye Rjukan.

Ingeniør: 

Tidsskriftet Det Nordlige Norge gikk da også langt i å beskrive Glomfjords kommende gull-alder:

«Det skapes en by med tusener av innbyggere. Der hvor det før bare førte en gangsti fremover marken, blir nu en brolagt gate, og der blir sporvei fra kaien og oppover hele byen, slyngende seg fram mellom husene. Denne skal føre arbeiderne fra byen til fabrikkene, som blir litt lengere ute ved stranden,og de reisende som kommer med lokalskibene eller hurtigrutene til stedet, spredes med sportognen utover hele byen til GrandHotell, Hotell Ekselsior eller Fønix. Oppe i fjellene vil det bli station for luftskibe. Med heis-bane sendes post og passasjerer til og fra luftskibstationen. Det er det nye Nord-Norge som holder på å skapes i miniatyr, men det vil bli stort og mægtig.»

 

Arbeider:

ja æ syns no æ ser det. Kan du førtæl mæ kor den e den her store og "mægtige" byen du snakka om?

 

Ingeniør:

Kremt, nuvel det er ikke bestandig ting går 100% etter planen..

 

Arbeider:

Nei det ska gudan vetta. 

 

Ingeniør:

Uansett….

 I den første anleggsfasen ble boligbyggingen konsentrert til Glomen. Tanken til daværende anleggsleder Bernt Lund var at industrianleggene skulle legges til Haugvik, mens arbeiderene skulle bo i Glomen fri for sjenerende røyk og støy. 

 

Arbeider:

Ja arbeiderboligan på Jæra ble flotte de, men kan du fortelle meg hvor det ble av trikken?

 

Ingeniør:

De storstilte byplanene ble dessverre innhentet av lavkonjunktur og krise i verdenshandelen. Dermed ble planene skrinlagt. Likevel skal det nevnes at Trikketraseen ble påbegynt og at den fremdeles kan sees syd og sydvest for Nordhaugen.

 

Arbeider:

"Phu!, lavkonjuktur…."

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Jan Ivar Bårtvedt og Mathias Asplund Nyhagen

Redigering: Helge seim

 

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:

-Fagerland, T. E. (1998) – Industristedet Glomfjord: Fra veidemark til kraftsamfunn

Smia

Den minste gjenværende bygningen på Ørnes handelssted er Smia. Her kunne smeden med enkle verktøy skape og reparer alt av jernutstyr som gården trengte.

Når man skal bearbeide jern kreves det høye temperaturer. Svært høye temperaturer. Gjerne helt opp til 1500 grader. Det er faktisk varmere enn lava.

I den tradisjonelle norske gårdsbebyggelsen hørte smia til innhusene, men var på grunn av brannfaren gjerne lagt noe utenfor selve tunet. Tanken var at dersom flammene fra grua antente selve smia, så skulle ikke flammene spre seg til den øvrige bebyggelsen. Noen steder ble det sagt at det var smie på hver en gård, men om man ser på landet som helhet, var det langt flere gårder uten smie enn med.

 

Med tanke på brannfaren så er det sikkert noen av dere som lurer på hvorfor smia ligger rett ved husveggen på bolighuset. Det er fordi den ikke bestandig har vært der. Den er faktisk blitt flyttet 2 ganger.

Som man kan se på gamle bilder, sto smia i mi tid på berget et stykke bortenfor Bakeriet. Første gang den ble flyttet var for å gi plass til fergekai. Veien var nemlig tiltenkt å gå akkurat der smia lå. Dermed ble smia flytta og berget sprengt.

Den ble da plassert hvor hotellet ligger i dag, men når det ble bygd måtte smia nok en gang flytte på seg. Og det var da den endte opp der den ligger i dag.

 

Noe av det første man legger merke til når man ser på smia er at det er en laftet tømmerbygning. Dette var den tradisjonelle måten og bygge bygninger på før i tiden. Man felte trær og hugget ut spor i stammene så de kunne settes sammen som et slags puslespill.

Taket er også tradisjonelt bygd med torvtak og never. Som dere også sikkert har lagt merke til er det ingen pipe på taket. Det er fordi den ikke brukes som smie i dag. Siden Ørnes Handelssted er et fredet anlegg er det ikke tillatt med åpen flamme inni noen av bygningene. 

Det vil da være lite hensiktsmessig med ei grue som kan nå hele 1500 grader. Dermed blir bygningen i dag hovedsakelig brukt til oppbevaring. 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim 

Stemmer: 

Redigering: Helge seim

 

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:

https://snl.no/smie

Christian Martinus Stene

Den første læreren som slo seg ned her var en ung mann fra Namdalen ved navn Christian Martinus Stene.

Forteller bestemor:

Bondesønnen Christian Stene var født den 18. mai 1838 i Nærøy i Namdal. I 1865 ble han opptatt ved Vefsn Lærerskole og 24. mars året etter fikk han sitt vitnesbyrd som utdannet lærer. 2. April samme år ble han ansatt som omgangsskolelærer i Rødø prestegjeld, Melø sogn.

 

Barn:

Omgangsskole? Det var når læreren reiste rundt og underviste på gårdene?

 

Forteller bestemor:

Helt riktig. Det var på en av disse oppholdene han møtte en jente ved navn. Edel Anna Catrine Pedersdatter. Hun forelsket seg i den 15 år eldre læreren, og i 1871 giftet de seg. Da var Edel blitt 18 år.

 

Barn:

Gifte han seg med eleven sin?

 

Forteller bestemor:

Ja det høres kanskje litt rart ut, men det var en annen tid. På det tidspunktet var ikke den  alderforskjellen spesielt uvanelig.

Men siden det unge ekteparet ikke hadde noe eget hus fortsatte Edel Anna å bo hos sine foreldre. Der ble hun til de ventet sitt første barn, da flyttet hun til Stenes foreldre i Namdalen. I 1872 ble Stenes første barn, Ragna Eline, født. De fikk også en datter i 1874, men samme år dør både Edel Anna og datteren.

 

Barn:

Så trist.

 

Forteller bestemor:

Det er jeg helt enig med deg i, men barnefødsel kan være en stor påkjenning for både kvinne og barn. Barnedødeligheten hadde riktig nok da begynte å gå ned, men det var fortsatt ikke uvanlig.

 

Men selv om noen liv slutter kan ikke de som er igjen slutte å leve. Livet må gå videre.

 

I 1876 kjøpte Stene seg tomt i Dalen på Reipå. Han ga eiendommen navnet Øde og fikk reiste et hus og et uthus. Han bygde det stort nok slik at han kunne ha undervisning i den ene delen, mens den andre delen fungerte som hans private hjem.

I 1877 giftet Stene seg med søster til sin første kone, Christina Johanne Helene Pedersdatter, men hun dør allerede samme år.

Hans tredje og siste ekteskap var med sin husholderske Cornelia Olea Margrethe. I 1879 giftet de seg og fikk hele seks barn.

 

Når århundret gikk imot slutten, begynte den rundt 60 år gamle læreren å slite med helsen. Han hadde pådratt seg både nyresykdom og giktfeber. Helsen ble til slutt så dårlig at han i 1899 søkte og fikk innvilget pensjon.

Han kjøpte seg så eiendommen Bø på Reipå hvor han bodde frem til sin død 15. Juni 1911. Det ble da samlet inn penger i bygda til en minnestein på grava, og på den står det:

 

DU VAR TIL HJELP OG TRØST

DERFOR ER STØTTEN REIST

DITT MINNE LEVER

 

Barn:

Så han var godt likt?

 

Forteller bestemor:

Ja Stene var en stor støttespiller i Meløy. Allerede i ung alder fikk han låne bøker både på tysk og latin, han håpet å komme inn ved Universitetet i København for å studere til dyrlege. Men det fortelles at presten ikke fant det passende at en bondesønn skulle studere, og dermed var det prestens egen sønn som endte i København.

 

Barn:

Det var dårlig gjort!

 

Forteller bestemor:

Ja du kan så sei. Men det var somsagt en annen tid. Samfunnet var mer delt, og man hadde en helt annen forståelse av hva som var riktig og hva som ikke var det.

Dessuten hører det med historien at selv om han aldri fikk anledning til å studere til dyrlege, var han hele sitt liv interessert i medisin både til folk og fe. Han skaffet seg en mengde bøker og skrifter om legevitenskap og studerte hele sitt liv.

 

På dette tidspunktet tilhørte Meløy distriktslegekontoret i Lurøy. Dermed var det langt å reise dersom du fikk behov for legehjelp. Det var nok årsaken til at mange i Meløy isteden snudde seg til ”han Gammel-Stene” som de kalla han.

Det sies at det kom folk helt fra Lofoten, Vesterålen, Hamarøy og Salten. Han hadde råd for alt, og hjalp så gjerne, ofte uten å ta betaling.

 

Barn:

Så det var det de meint med at de takka han for støtten?

 

Forteller bestemor:

Ja, blant annet. Stene hadde nemlig også stort overskudd til offentlig arbeid, og deltok i alle deler av samfunnslivet. Han var en forgangsmann i bygda, og da Meløy ble egen kommune i 1884, kom han med i herredsstyret.

 

Han var viseordfører og medlem av både formannskapet, skolestyret, Sundhetskommisjonen i tillegg til mange andre ulike komiteer.

 

Han arbeidet også aktivt for å få kirke samt dampskipsanløp og poståpneri på Reipå. Han var også en ivrig hagedyrker og delte ut frø og planter til folk i nabolaget.

 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemmer:

Redigering: Helge seim

 

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:  

  • Jensen A.M. (1999) Årbok 15: Christian Martinius Stene Bondesønnen fra Namdalen som ble lærer på øde Meløy Historielag

Arbeiderboligene på Jæra

Arbeiderboligene på Jæra var en del av planen for Glomen by. Her var det både familieboliger og såkalte «lauskarbrakker», sovebrakker med plass til inntil 48 personer i enkelte bygg. De to-etasjers familieboligene hadde en boflate på 210 kvadratmeter, med felles bad i kjelleren.

Ingeniør: 

Arbeiderboligene på Jæra var det første regulerte området som ble bygget ut i henhold til byplanen fra 1916. Deretter ble tre ingeniørvillaer på Hylla ferdigstilt. 

 

Arbeider:

Ja det e nån som har det. Der inne satt storkaran og godta sæ i fred i og ro med både det eine og det andre. 

Mens vi arbeideran måtte forhold oss t 47 andre menneskas vana og uvana, før ikke å snakk om at heile gjengen måtte del på samme do!

 

Men når det e sagt så hadd vi det nu trivelig oss imella. Og så var det jo litt arti med plasseringa av de der ingeniørvillaene."

 

Ingeniør: (noe overasket)

Javel?

 

Arbeider:

Ja du veit, veien går rett oppfør husan der. Ikke sant?

 

Ingeniør: 

Ja, også da?

 

Arbeider:

Ja da kan jeg jo se ned på heile ingeniørhurven når jeg går til og fra på jobb.

 

Ingeniør: 

Hva behager?

 

Arbeider:

Jeg syns bare det er rimelig at jeg får luret inn et lite 5 minutt siden dere ser ned på oss arbeideran de resterende ørten minuttene i døgnet.

 

Ingeniør:

Er de ferdig?

 

Arbeider:

Jaja ja bevares.

 

Ingeniør:

Den øvrige bebyggelsen lenger nede i Glomen var kun ment til å være midlertidig og skulle etter planen fjernes for å gi plass til kirke, sykehus og hotell. Men da sinkfabrikken måtte sette kroken på døren tidlig på 1920-tallet ble hele byplanen lagt på is.

 

Arbeider:
Ja så nokka kirke vart det altså ikkje. Så sku man få nattverd og bønn så vart dampkjøkkenet som lå i Øvre gaten 5, brukt som forsamlingshus og kirke. I dag e det bygget også borte. Ja her er ingenting hellig….

 

Ingeniør:
Skal de ikke nevne at det faktisk bygd en skikkelig kirke!?

 

Arbeider:

Joda, men det bi i ein annen post.

 

Ingeniør:

Så de har altså lov til å referere til andre tekster, men når jeg gjør det samme blir det ramaskrik?

 

Arbeider:

Ja e det ikke plagsomt når det e ulike regla før folk….

 

Ingeniør:

Da Hydro etablerte seg i Glomfjord i 1947 ble de originale byplanene hentet frem igjen. Bedriften mente at planen uten problemer kunne realiseres i sin helhet, men valgte, av økonomiske årsaker, å legge bebyggelsen til Haugvikmyra i tilknytning til fabrikkanlegget.

 

I moderne tid er bygningene total renovert og parkanlegg er opparbeidet. Jæra huser i dag mange barnefamilier og stedet er kjent for sitt trivelige bomiljø.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Jan Ivar Bårtvedt og Mathias Asplund Nyhagen

Redigering: Helge seim

 

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

 

Kilder:

  • Fagerland, T. E. (1998) – Industristedet Glomfjord: Fra veidemark til kraftsamfunn

 

URD

Forsamlingshus, bygdekino, ungdomsklubb

Sandvolleyballbane

Sandvolleyballbane

Meløy Skytterlag

Skytebane

Galleri GC

Utstilling av Hanne Hammernes` Unik Redesign og Trond Skoglunds fotografier

Bremnes

Strand, parkering, utedo.

Gapahuken

Hundremeterskogen

Ringtun fra år 400

Samfunnet i Norge var under den eldre jernalder en krigskultur der uenigheter mellom familier kunne få store konsekvenser. Blodhevn var ikke et uvanlig fenomen. Det var dermed viktig å ha en nøytral plass man kunne møtes å avgjøre hvem som hadde retten på sin side.

Bestemor: 

I dette området ligger restene etter 4 bygninger.

 

Barn:

Hvor? Jeg ser bare lyng, tuve og eina.

 

Bestemor: 

Hehe, ja tidens tann har gjort sitt for å skjule dem, så de er ikke lett å få øye på. Se etter noen avlange tuer som ser litt i overkant rette ut.

 

Måten de er plassert på samt funn tyder på at dette ikke har vært bolighus. Når man driver med arkeologisk utgraving er noen ganger det man ikke finner like viktig som det man faktisk finner.

Rundt bebodde hus finner man somregel rester av kokeredskaper og annet som en husholdning i jernalderen trengte. Her har man funnet alt for lite til at dette kan ha vært et sted man bodde. Det er et ringtun, og forskerne tror at dette kan ha vært et tingsted.

 

Barn:

Ka e et tingsted?

 

Bestemor: 

Et Tingsted var et sted menneskene i jernalderen ble enige om lover og straffer. Det var på tinget saker ble diskutert og forbrytere ble dømt

 

Barn:

Som Stortinget i Oslo - de bestemmer lover vi skal følge i Norge?

 

Bestemor: 

Ja på mange måter som Stortinget i Oslo - der bestemmer de hvilke lover vi skal følge, men når det kommer til straff er det egne domsstoler som bestemmer hvilken dom forbrytere skal ha. På mange måter kan vi si at dette er krybben til dagens skandinaviske demokrati. Den dag i dag har vi fortsatt et Ting. Rammene har endret seg, men målet er fortsatt det samme. Representanter fra de ulike stedene i riket møtes for å diskutere og avgjøre hva riket skal prioritere.

 

Barn:

Demokrati? Men sa ikke du at det va ein krigskultur. Eg trudde vikingan va brutale villmenn om drepte alle de kom over.

 

Bestemor: 

No va faktisk det her før vikingan kom. Det skjedde først rundt år 800. Det her tingstede e 400år eldre. Men joda vikingan kunne være både krigersk og brutale, men villmenn var de ikke. Deres leveset var ikke basert på kaos. Det var et høvdingedømme med demokratiske elementer. Vikingene kom fra Norge, Sverige og Danmark. I dag er disse landene kjent for å være blant verdens mest demokratiske.

 

Altså fra historiens mest brutale krigere kommer verdens mest demokratiske folk. Det er nåkka å tenk på.

Fagtekst: Helge Seim og Gøril Pedersen 

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Astrid Margareth Sollie og Lean Iversen Hansen

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

Redigering: Helge seim

 

 

Kilder:  

Naustuft

Her lå det en gang et stort naust som vil ha husa et stort skip. Det er funnet 11 nausttufter i området, i dag er det kun en igjen. På utsiden var naustet 15 meter langt, 8 meter bredt og på innsiden var det 8-10 meter langt og 2,5 meter bredt. På andre siden av sundet er det gjort en rekke utgravninger, og man har gjort mange spennende jernalder funn. I dag når noen dør så tar vi gjerne på dem fine klær før de legges ned i kista. Kanskje får de med et smykke eller noe annet de var glad i. De som ble lagt ned i gravhauger fikk gjerne med seg våpen, smykker, verktøy, klær, dyr, mat, til og med båter og noen ganger også en tjener.

Barn: 

Koffør bygde de et naust her oppe? Det er jo over hundre meter ned til fjæra."

 

Bestemor: 

Ja i dag er det sånn, men vi må huske at havet sto noe andreledes før. Under den eldre jernalder var flomålet mest sannsynlig rett nedenfor veien her.

 

Bestemor: 

Naustet som en gang sto her ville kunne romme et ganske stort skip.

Ved veiarbeid ble to andre nausttufter like ved utjevnet. Det ble da funnet garnsøkker og noen kvalbein, men ingenting ble tatt vare på.

 

Barn: 

Det var dumt.

 

 

Bestemor: 

Ja det kan du si, men på andre siden av sundet ble det også gjort en rekke funn. Og dette ble tatt vare på.

 

Blant annet ble det i 1978 funnet skjelettet av en mann liggende i fosterstilling i en båt med hode hvilende på et skjold. Ved beina ligger en hund, som sikkert var hans trofaste følgesvenn.

Noe som er interessant er at mannen hadde et stort hull i hodet. Det ble gjort undersøkelser og hullet ser ikke ut til å ha vært påført mannen i kamp.

 

Barn: 

Ha de borra hull i hode på han!? Hvorfor det?

 

Bestemor: 

Det var mest sannsynlig et forsøk på å operere ham. Det er blitt funnet lignende tilfeller av slike operasjonsforsøk andre steder i verden.

 

Barn: 

Så spennende, ble det funne noen skatter?

 

Bestemor: 

Joda det har blitt funnet mye forskjellig. Vi har selvsagt det kjente Øysund smykket, som vi tror egentlig var dekor på et skrin. Men det mest unike er Ravbjørnen.

 

Barn: 

Ravbjørn?

 

Bestemor: 

Det er en Bjørn laget av et material som kalles Rav. Bjørnen er i rar stilling. Den griper om egen bakpart med forbena og med bakbena om nakken, og danner slik en sirkel. Den er omtrent 4 cm i diameter. Ravbjørnen ble funnet sammen med et skjelett, opprustete jernfragmenter og 18 perler. Graven ser ut til å ha vært en kvinnegrav.

 

Barn: 

Hva er egentlig Rav bestemor?

 

Bestemor: 

Rav er forstenet kvae fra bartrær. Siden rav ikke finnes naturlig i Norge vet vi at dette har kommet langveisfra. Analyse på Tromsø museum har avdekket at Ravbjørnen har sin opprinnelse i Baltikum. Dette er håndfaste bevis på at folk reiste mye under jernalderen.

 

Barn: 

Kult

Fagtekst: Helge Seim og Gøril Pedersen 

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Astrid Margareth Sollie og Lean Iversen Hansen

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

Redigering: Helge seim

 

Kilder:

  • Utdrag fra rapport av 1978 i Topografisk Arkiv, Arkeologisk avdeling. Tromsø Museum. Ivar Oftedal: “Naturen i Farger; Steiner”. Aschehoug. 1991. 
  • Morten Romstad: Ravfunna på Melkøya” I “Ottar”, Tromsø Museum nr5, 2002 
  • Kulturminnesøk.no 

 

 

Gravhaugene på Kopparhågan

Her på Kopparhågan var det en gang i tide 5 gravhauger, men i dag er det bare 3 igjen. En gravhaug er en haug av løsmasse og stein anbragt over et gravsted, gjerne anlagt som et monument eller minnesmerke over den eller de som døde. Dette var altså jernalder menneskenes svar på en pyramide. Langt mindre imponerende enn de i Egypt, men likevel betydningsfull. For i likhet med pyramidene var det ikke hvem som helst som fikk en gravhaug. Det var gjerne forbeholdt høvdinger og andre viktige personer. Haugenes størrelse varierer betraktelig, kanskje i forhold til den dødes status .

Barn: 

Eeee, snakka du om den der steindungen på sia av veien? 

 

Bestemor: 

Ja det er nok den som er lettest å se, Men man skal klare å se 2 til bak den. Ser du den lange steinen som står på høykant noen titalls meter nordøst for gravhaugen? Den står på en av de andre gravhaugene.

 

Barn: 

Det var en litt rar stein.

 

Bestemor: 

Det er en bautastein. I Jernalderen hadde en bautastein som funksjon å markere noe viktig. Fra Snorres kongesagaer har vi lest at det var skikk å brenne de døde og reise en bautastein etter dem.

Bautasteinene er ganske rått tilhogde og er uten tekst, i noen tilfeller har man funnet innrissede bilder på dem. Det er også funnet bautasteiner med runer risset inn. Runer er et gammelt skriftspråk som ble tatt i bruk litt uti jernalderen. Bautasteiner med runer kan vi kalle runesteiner eller minnesteiner. 

 

Barn:

Du bestemor. Det er skrapet noe inn i steine. Det står A.O. 1944. Er det en minnestein?

 

Bestemor: 

Nei. Den her bautasteinen ble funnet under arbeid med jorda her i 1944, og ble plassert i denne gravhaugen av han som fant den. Den er altså reist på tilfeldig plass. Så dette er nok hans initialer. Men det må ikke du finn på å gjør. Det er strengt forbudt og man kan faktisk bli satt i fengsel for å gjøre slikt. Dette er et kulturminne og de skal vi verne om.

 

Barn:

Kulturminne? Hva er det?

 

Bestemor: 

Jo, det er spor og tegn i naturen etter mennesker som har levd før oss. Disse kan fortelle oss noe om hvordan folk levde og hva de syns var viktig. Med hjelp fra de kan man se historien i landskapet. Vi må ta vare på de for de som kommer etter oss. Historien blir ikke bare ord på et ark, den blir virkelig. 

 

Barn: 

Jeg har hørt at det ofte va gravd ned skatter i Gravhaugene. Er det noe her tror du?  

 

Bestemor: 

Alle 3 ble utgravd i 1905 av en mann ved navn Nicolaissen. I gravhaugen med bautasteinen ble det ikke gjort noen funn. I gravhaugen lengst mot vest fant han kun noen bein, men han spesifiserer at gravhaugen ikke var urørt.  

Midt mellom de 2 gravhaugene er det en liten forhøyning som i realiteten er en gravhaug. I denne ble det funnet en liten fordypning, der det lå fragmenter av sverd, spyd, leirkarskår og 2 små bronsespenner.

 

Barn: 

Bronsespenner?

 

Bestemor: 

Det var en slags stor sikkerhetsnål som de brukte for å holde klær og kappe på plass.

Spenner som ble funnet var naturlig nok ikke hele. På ein plansje nede ved veien kan man se bilde av hvordan vi tror de har sett ut. Disse tegningene er tegnet på bakgrunn av informasjon fra mange ulike kilder, beskrivelser, bilder og lignende spenner som har rustet på en annen måte. 

 

Barn: 

Hvorfor har de lagt gravhaugene akkurat her?

 

Bestemor: 

Gravhaugenes plassering var også veldig vesentlig. Det ble ikke plassert på vilkårlige steder. Dette var en tid med stor politisk uro og man var konstant utsatt for angrep utenfra. 

I den tiden Øysund var på sitt mektigste var fortsatt ikke Norge blitt samlet til et rike. For beskyttelse var det vanlig å underkaste seg en høvding. Og etter hvert var Norge bygd opp av flere mindre høvdingedømmer. En stor gravhaug betydde at en mektig høvding holdte til i området her. Det ville virke avskrekkende på for de som ønsket å invadere og forlokkende på de som ønsket å drive handel. Dermed ble gravhaugene ofte plassert langs leia der folk reiste forbi. 

Fagtekst: Helge Seim og Gøril Pedersen 

Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt

Stemmer: Astrid Margareth Sollie og Lean Iversen Hansen

Musikk og Lydeffekter: freesound.org

Redigering: Helge seim

 

 

Kilder:

Elektronisk 

Tjuv-Henrik

I Meløy er det et sagn som forteller om en lyssky mann som gikk under navnet Tjuv-Henrik. Henrik og hans kone hadde i en lengre periode terrorisert Meløyas allmue ved å stjel fra dem alt de kom over. Om dagen lå de i skjul i en hule, men da nattemørket senket seg dro de på røvertokt.

De brukte en båt som sagnet forteller de hadde skjult under vann mens de ventet på mørket. Hensikten var å unngå at folk skulle få greie på hvor de hadde sitt skjulested.

Dessverre for vår kriminelle venn og hans frue klarte likevel allmuen å finne ut hvor de oppholdte seg. Det resulterte i at det en dag dukket opp bevæpnede menn utenfor tyvenes tilholdssted. Da de nærmet seg hulen, spente de hanene på geværene. Lyden skal ha gjort Henriks kone oppmerksom på deres nærvær. Hun videreformidlet informasjonen til Henrik, men han mente lyden måtte ha kommet fra bålet.

Dermed ble tyvene overlumpet, tatt til fange og skutt.

Slik lyder sagnet om Tjuv-Henrik og Henrikhola på Meløya. Tro til sitt format er fortellingen blottet for det meste av detaljer. Man for heller ikke vite noe om når det skal ha skjedd eller hvordan allmuen klarte å finne tilholdsstedet. Sagn gjør krav på å bli trodd, det forteller noe som angivelig har hendt, og er knyttet til bestemte steder, personer eller hendelser. Men sagn er også diktning fordi det i overleveringen har vært utsatt for kunstnerisk bearbeidelse.

Sagnet om Tjuv-Henrik et eksempel på et bygdesagn. I likhet med andre sagn har det sin opprinnelse i virkeligheten. Siden fortellingen har gått på folkemunne i hundrevis av år er detaljen i stor grad blitt visket ut og enkelte elementer er blitt forandret, men Henrik var en virkelig person. Og til forskjell fra mange andre sagn, er den virkelige historien om Tjuv-Henrik langt mer spektakulær og underholdende.

 

Mannen bak myten var en enkel husmann ved navn Henrik Jakobsen. Han skal ha vært født rundt år 1690 og ble etter hvert husmann, under Lensmannen på Vall i Meløy.

 

Starten på hans kriminelle karriere startet allerede i 1731. Da var han kalt inn for retten for å ha hatt seksuell omgang med en kvinne som resulterte i avkom.

 

Straffen for dette var vanligvis å betale en bot, men siden Henrik var en fattig husmann, ble straffen en annen. Det ble bestemt at han skulle stå i gapestokk utfor meløy kirke 3 søndager etter hverandre til spot og spe for almuen.

 

Men dersom formålet med denne straffen var å avskrekke Henrik fra å gjøre lignende handlinger igjen, var effekten forbipasserende. 5 år senere var ulykken i ferd med å repetere seg. Det gikk rykte på bygda om at Henrik hadde innledet et forhold med Lisbeth Davidsdatter, Lensmannens egen tjenestejente.

Det var Lisbeth som senere skulle få den tvilsomme tituleringen som Henriks Kone. De reiste opp og ned langs kysten fra Skjervøya i Nord til Schierstad i sør. De begynte på sensommeren i 1737 helt til Lisbeth døde i fangenskap på Nord-Herøy 12 januar 1742. Dødsårsak ukjent, men muligens var det av kopper da det gikk på gården i samme periode.

Etter dette fortsatte Henrik alene frem til han slo seg sammen med en ranværing ved navn Adrian Andersen i 1744. De reiste sammen nordover mens de stjal på veien. Mesteparten av deres tid sammen var de i senja, men de var også noen turer utenfor det området.

De ble til slutt tatt i midten av mars 1745.

Selv om tyveri var et relativt uskyldig lovbrudd i Norge på denne tiden, kunne straffen likevel bli riktig så hard dersom overtredelsen gjentok seg og var tilstrekkelig grov.

Da Henrik ble tatt siste gang var dette 8. gang han hadde blitt arrestert, og han hadde rømt samtlige av gangene. I løp av sine mange år på rømmen hadde han stjålet gjenstander og kontanter til en verdi av anslagsvis 380 riksdaler. I dag ville det overskredet selv det kjente Nokas ranet i 2004.

Fogd Peder Broch Angell i Brønnøysund, som førte saken mot Henrik, mente at den ekstreme mengde lovbrudd kombinert med de mange fluktforsøk gjorde at han kvalifiserte til den harde dommen Steile og hjul. Det innebar at den dødsdømte skulle halshugges forså at liket skulle knytes fast i et hjul og reises i været til allmenn beskuelse.

Dessverre for fogden var Henrik langt mer intelligent enn det man kanskje kunne ha forventet. Han klarte å snu saken og ble isteden dømt til pisking, brennemerking og livslangt straffearbeid ved Munkholmen festning.

Men selv om det ble Henriks endelige dom dukket han aldri opp på Munkholmen festning. Hva som skjedde, vet man ikke. Kanskje gjorde han som mange ganger før, fant et hull i sitt vakthold og unyttet det. Kanskje han denne gangen rømte ut av landet, eller kanskje han kom ut for en storm og ente sine dager i en våt grav.

Det faktiske forhold er at vi mest sannsynlig aldri vil få greie på hva som skjedde med denne notoriske kjeltringen.  Og når sant skal sies så tenker jeg det er en passende slutt på en spennende historie. At Henrik ganske enkelt nok en gang bare forsvant.

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemmer:

Redigering: Helge Seim

 

Kilder:

Bøker

  • Helgesen W. Stortyven fra Melø : Henrik Jakobsens Historie (1901):Nordlands Folkeblad
  • Moe K Gård og Grend i Meløy (1981) Meløy kommune
  • Reimerthi C. Bøddelen myte & virkelighet (2003) Pax Forlag
  • Skeie T. Alv Erlingsson en adelsmanns undergang (2011) Spartacus
  • Sødal T. Til Skræk og Exempel (2008) Portal forlag
  • Hodne Ø. Mystiske steder i Norge (2000) Cappelen

Elektronisk

Store Norske Leksikon

 

Andre

 

Lovverk

Landbrukstjenester Salten og Lofoten - LTSol

Hjemmeside Landbrukstjenester Salten og Lofoten:  http://www.ltsol.no/

Meløy Oppvekstsenter

Bygningen huser samfunnssal, barnehage, grunnskole 1.-10.klasse, legekontor, helsesøstertjeneste og hjemmetjeneste.

Fjellstua

I Fjellstua er det samlet gamle bruksgjenstander, møbler og bilder fra Meløy.

Meløy Legekontor og helsestasjon

Lokalene befinner seg på Meløy Oppvekstsenter.

Fjellheim

Utleiehytte

Tukthuset båtforrening

Småbåthavn og servicebygg

Galleri Nisa

Kunst laget av Laila Lorentzen

Coop Marked Meløy

Nærbutikk med assortert vareutvalg. Butikken har kaffekrok og kundetoalett.

Meløysjøen Båtforrening

-

Storvatnet

Fjellheim leier ut hytte med robåt ved Storvatnet.

Meløy Stadion

Fotballbane

Tennis- og håndballbane

Klubbhus og ungdomsklubblokale

Meløysjøen Hytter

Hytteutleie

Lille Herstrand utleie

Hytteutleie

Lille Herstrand Utleie: https://www.facebook.com/DaloyUtleie/

Prestegårdsfjøsen

Spisested, pub og utleie av rom.

Gravhaugene i Sjyskaret

I Sjyskaret finnes i dag sju gravhauger med en tilhørende bautastein i midten.

Haugene er ikke lett å få øye på, men ser man nøye etter kan man se forhøyninger i bakken 6-27 meter fra bautasteinen i ulike retninger. Noen ligger helt inntil dyrket mark. Gravhaugene er alle mellom 4-12 meter i diameter og mellom ¼ -1 ½ meter høye. Alle gravhaugene har et mer eller mindre tydelig søkk på toppen. Dette tyder på at det inni hver haug har vært en form for gravkammer som i tidens løp har rast sammen.


Gravfeltet stammer fra jernalderen, og mest sannsynlig fra yngre jernalder, en tidsepoke som omfatter perioden 570 e.Kr. - 1030 e.Kr. Dette betyr at gravene er fra vikingtida eller tida før det, merovingertida.


I Vågen nedenfor gravhaugene er det registrert et større båtopptrekk med et ca. 80 meter langt båtdrag. Også restene etter en gammel vei fra denne er fortsatt synlig den dag i dag. Denne går via gravfeltet og videre mot sentrum av øya, hvor kirken og Meløygården i dag ligger. Kirkestedet har trolig vært øyas sentrum helt siden middelalderen. I skaret sør for gravfeltet er det funnet rester etter en gammel ferdselsvei som går fra Vågen i Sjyskaret og i retning sør mot Meløysjøen. Kanskje bodde det i yngre jernalder folk nede ved sjøen som med denne veien gjennom skaret var forbundet med den indre delen av Vågen.
Ved Meløysjøen er det også påvist gravhauger. I tilknytning til dette gravfeltet hørte det også med en bautastein, men denne er i dag dessverre fjernet.


Bautasteiner er ofte slik vi ser den her, rått tilhugd og uten form for innskrift. Særlig i Norge, Sverige og på Bornholm var denne typen minnestein mye brukt i jernalderen.
Hele Meløy kommune er ved to anledninger, i 1960 og i 1979, blitt tilnærmet totalregistrert arkeologisk. I alt er det blitt registrert 7 bautasteiner i kommunen, 2 av disse hører til her ute på Meløy. Alle 7 ligger i tilknytning til gravanlegg. I alt er det registrert i overkant av 300 gravhauger eller gravrøyser i kommunen.
I Kong Sverres Saga nevnes blant annet at under baglernes herjinger langs Helgelandskysten på slutten av 1100-tallet, fikk baglerne med seg de best e menn bl.a. Guttorm i Melø og Brynjulv hans bror. Kanskje står du nå på deres hjemtrakter.

Kilder:

- Kulturminnesøk

Prestegårdsfjøsen overnatting

Rom til leie

Meløysjøen

I den tid kommunens administrasjonssenter var lokalisert her på øya, var det mye liv og røre i Meløysjyen. Det var det faste anløpssted for de fleste som kom til øya i offentlig ærend. I 1884, det året Meløy ble egen kommune, fantes bare en offentlig veg i kommunen. Denne vegen gikk fra her i Meløysjøen og opp til kirka. Strekningen er ca. 1 km lang og byggingen ble delvis finansiert ved hjelp av økonomisk tilskudd fra Nordland fylke. Hvilket som for øvrig også var den første vegbevilgningen den nye kommunen fikk.

Hvis du går langs fjærekanten, vil du finne en lang, flat stein som selv den dag i dag kalles "likkistesteinen". Det var her folk steg i land når de kom til Meløya i begravelsesæren.

Oppå denne steinen har det nok gjennom årenes løp stått mange likkister mens gravfølget fortøyde båter eller var innom et naust for å skifte om til sine noe finerer kirkeklærne.

 

Likevel skal det nevnes at værforholdene i Meløysjøen ikke bestandig var like godt egnet til ilandstigning. En gang holdt det på å gå riktig ille.

Nøyaktig år og årstid forteller historien lite om, men det skal ha vært i brytningspunktet mellom 18- og 19 hundretallet. Det startet med at to menn kom gående ned over Sørsjøbakken, det var Petter Dypvik fra Meløygården og daværende lærer og kirkesanger August Sivertsen.

 

Tvers over fjorden kom en båt, tungt lastet av folk. Det var en begravelsesbåt som Dypvik og Sivertsen skulle ta imot. Og det ble en landstigning som må betegnes som et mareritt. De sprekeste karene ombord hoppet i sjøen til midjen, og med god hjelp fra Dypvik og Sivertsen klarte de faktisk å berge både kiste og begravelsesfølge.

Likevel gjorde hendelsen sterkt inntrykk kanskje spesielt på den noe mindre båtvante August som trådd sine barnesko i langt roligere farvann i Ljådal i Orkdal. Han mente at det burde bygges en steinmolo, så det ble enklere å få folk trygt i land.

 

Kirkesangere dør ironisk nok i uvær på tur over meløyfjorden 3. mars 1900, men hans ord blir værende i Petter Dypviks hode. Han var enig med August, men hvordan skulle noe sånt finansieres?

 

Svaret kom noen år senere da en finere herre ved navn Amundsen dukket opp i Meløy. Han reiste rundt i landet for å holde foredrag og sanke stemmer til en politisk karriere. Tradisjonen tro tok han inn i det lokale gjestgiveriet hos Petter og det var under dette oppholdet at Petter fortalte om øyas utfordringer til sin gjest.

Hvordan saken ble brak videre er ikke kjent. Men tilfeldighetene vil ha det til at Amundsen faktisk kom seg inn på Stortinget og der la han saken frem. Dermed dukket det en dag opp et skip med navn «Hestmanden» i Meløy. Skipet var lastet med anleggsmateriell for bygging av steinkai.

 

Det skal nevnes at ikke alle var like glad for dette. Stein til anlegget måtte jo hentes ut et sted og noen fryktet at det kom til å føre til stygge sår i landskapet. Likevel ble utstyret lastet av og arbeidet påbegynt.

 

Dessverre har vi ikke det nøyaktige årstallet for byggingen, men rundt 1910 var det ca. 90 meter lange byggverket ferdig, pent murt i tilhogd gråstein. Murer og emissær Riise fra Vesterålen var ansvarlig for byggingen.

 

Motstanderne av anlegget murret en tid, men omsider la bølgene seg i takt med sønnavindsbårene som la seg i ro innenfor steinøvren. Og moloen ble en stor og uvurderlig velsignelse.

 

Fagtekst: Helge Seim

Manus: Helge Seim

Stemmer: Bente Sørgård


Redigering: Helge Seim

 

Musikk og lyder: freesound.org

 

Kilder:

  • Wassvik M. (1985) Årbok nr. 1: Steinkaien på Meløy Meløysjøen Meløy Historielag
  • Sørgprd R. (2004) Årbok nr. 20: Livet ved Meløysjøen for 100 år siden Meløy Historielag

Gammelbutikken

Gjenskapt miljø i gamle butikklokaler ved Meløysjøen.

Gammelt butikkmiljøet gjenskapt i det originale butikkbygget fra 1917. 

Gammelbutikken:  https://www.meloya.no/gammelbutikken/

Galleri Art Desigen Flores

Kunstgalleri

Abstrakt kunst.

http://www.meloya.no/art-design-flores/

Meløy Skjærgårdsferie

Utleie av hytter

Meløy Skjærgårdsferie: http://www.meloyferie.no/

Hundremeterskogen

Gapahuken

Steinkaiet

Bremnes

Strand, parkering, utedo.

Meløy Skytterlag

Skytebane

Sandvolleyballbane

URD

Forsamlingshus, bygdekino, ungdomsklubb

Klubbhus og ungdomsklubblokale

Tennis- og håndballbane

Meløy Stadion

Fotballbane

Storvatnet

Fjellheim leier ut hytte med robåt ved Storvatnet.

Meløysjøen Båtforrening

Galleri Nisa

Kunst laget av Laila Lorentzen

Tukthuset båtforrening

Småbåthavn og servicebygg

Fjellheim

Utleiehytte

Meløy Legekontor og helsestasjon

Lokalene befinner seg på Meløy Oppvekstsenter.

Meløy Oppvekstsenter

Bygningen huser samfunnssal, barnehage, grunnskole 1.-10.klasse, legekontor, helsesøstertjeneste og hjemmetjeneste.

Fjellstua

I Fjellstua er det samlet gamle bruksgjenstander, møbler og bilder fra Meløy. Ønsker du å se samlingen, ta kontakt med Conrad Helgesen på tlf 907 75 109.

Landbrukstjenester Salten og Lofoten - LTSol

Galleri GC

Utstilling av Hanne Hammernes` Unik Redesign og Trond Skoglunds fotografier

Coop Marked Meløy

Nærbutikk med assortert vareutvalg. Butikken har kaffekrok og kundetoalett.

Gammelbutikken

Gjenskapt miljø i gamle butikklokaler ved Meløysjøen.

Gammelt butikkmiljøet gjenskapt i det originale butikkbygget fra 1917. 

Meløysjøen

Kystkulturhistorie, museet Gammelbutikken, Galleri Gammelcoop'en(foto og redesign), Steinkaimarked, naust og støer, Sørgårdskai - pir på 106 meter, uteområde med vannpost, benker og bord m.m.

Prestegårdsfjøsen overnatting

Rom til leie. Mer info i linken.

Prestegårdsfjøsen

Spisested, pub og utleie av rom.

Lille Herstrand utleie

Hytteutleie

Meløysjøen Hytter

Hytteutleie

Meløy Skjærgårdsferie

Utleie av hytter

Tusenårstedet i Meløy - Tunet Meløygården

Galleri Art Desigen Flores

Kunstgalleri

Abstrakt kunst.