![no](data:image/svg+xml,<svg xmlns="http://www.w3.org/2000/svg"/>){kind=small}
Det er vanskelig å si nøyaktig når det gamle fellestunet ble dannet. Like vanskelig er det å si noe konkret om hvem som bygde det. Selv da jeg, Ermegard Benkestok, ble født i 1610 var Meløygården en gammel og ærverdig gård.
At det har bodd folk på Meløya i lang tid er det ingen tvil om. Det første ætt man kan knytte til området er Gran. Dette var så tidlig som på 1400-tallet. En gang på 1500-tallet flyttet min oldefar Trond Tordsen Benkestok nordover og blir eier av Meløygården.
Under vår ledelse var det gode tider på Meløy. Vår velstand skapte trygghet for de som bodde i bygda. Men ingenting varer evig. I 1687 ble Meløygården rammet av storbrann. Mesteparten av den gamle bebyggelsen ble slukt av flammene.
Etter brannen ble det bygd nye hus, men hvor de gamle husene lå og hvordan de så ut er tapt. Etter min tid sies det at det ble bygd så mye at det på det meste var 13 våningshus på gården. Frem til midten av 1800-tallet var det vanlig at folk bodde i en tett klynge omkranset av landjord som de sammen bearbeidet. I 1865 ble denne ordningen avviklet. Landområdene ble kartlagt, oppmerket og oppdelt i 13 bruk. Med dette var Meløygårdens storhetstid en saga blått, men stedet var fortsatt viktig.
Som en del av Rødø kommune hadde Meløya lenge vært stedet der lokalbefolkningen fikk opplysning om ulike kommunale bestemmelser. Så da Rødø på slutten av 1800-tallet ble delt opp i 2 kommuner, var det naturlig at Meløya ble senter for den nye kommunen som fikk navn etter øya. Kommunen hadde allerede i 1872 kjøpt Meløygården. De 7 bygningene som ligger på fellestunet i dag er Almuestua, Kjeipen, Tortrupgården, Nerstua, Anders Larsa-huset, Dybvikhuset og Banken. Disse ble etter kjøpet brukt til ulike kommunale formål.
Banken er forresten ganske så ny. Den ble bygd i 1925, en god stund etter kommunen kjøpte Meløygården.
Utover 1900-tallet begynte bygningene på Meløygården å vise sin alder. Det ble utført en rekke restaureringsarbeid, men det ble gradvis klart at de gamle bygningene ikke møtte de nye behovene i et moderne samfunn. Det ble også stilt spørsmålstegn rundt om Meløya skulle fortsette som kommunesenter. Samfunnet hadde endret seg og det som før var det naturlige sentrum, var nå blitt avsidesliggende.
I løpet av 1800-tallet hadde de mange handelstedene i Meløy gradvis blitt de lokale senter. Storsild-tida økte deres velstand og deres innflytelse. Selv om disse handelsstedene utover 1900-tallet mistet mye av sin makt, hadde de fortsatt stor påvirkningskraft. Handelsstedene på Grønøy og på Ørnes hadde lenge jobbet for å få flest mulig av de kommunale funksjonene til sitt nærmiljø. Når man så skulle bestemme hvor det nye kommunesenter skulle ligge, var disse raskt på banen. I 1952 falt valget på Ørnes. Jeg kan forresten legge til at den som en gang solgte Meløygården til kommunen var Anders Dass Klæboe, handelsmann på Ørnes Handelssted. Dette sier en del om hvilken posisjon handelsmennene hadde på denne tiden.
Etter dette gikk Meløygården inn i dvale. Den eneste bygningen med nevneverdig aktivitet var banken. Den ble i 1981 fusjonert med Bodø sparebank, før virksomheten på Meløya ble nedlagt i 1997.
I dag er Meløygården overdratt til "Stiftelsen for vern av Meløygården". En del av bygningene er i privat eie, men inngår som en del av fellestunet. Som en skygge av sin tidligere storhet ligger den der, stille og fredelig.
Dersom du lukka øyan og spiser øran, fokuser på vinden og fuglesangen. Kanskje du ser det før deg. Travle drenga og taus sprenganes over gårdsplassen, knirking fra et dårlig smurt kjærrehjul, flotte adelsfolk i finstasen, små kranglinga på kirkebakken og mektige klang fra klokketårnet.
Fagtekst: Helge Seim
Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt
Stemmer: Bente Sørgård
Redigering: Helge seim
Kilder:
- Moe K. (1981) Gård og Grend I Meløy Meløy Kommune
- Myrvang A. (2001) Fra maktens sentrum til kulturhistorie
- Swensen P., Torsvik U. og Schulz H. (1984) Jubileumskrift meløy kommune 1984 Nordland Boktrykkeri