Du har kanskje hørt sagnet? Sagnet om benkestokkene og hvordan våre forfedre berget kongens liv. Han var på flukt fra onde menn som ønsket å ta ham av dage. Dette satte vår listige forfar en stopper for. Han åpnet sittebenken og lot kongen gjemme seg i den. Slike uthula trestokker ble ofte bare kalt for Benkestok. Som takk for sin kløkt ble vår forfar beæret med adelstittel og tok navnet Benkestok, slik at man aldri skulle glemme vår stolte fortid.
Mitt navn er Ermegaard Trondsdatter Benkestokk. Født 1610 på Meløygården. Den første som brukte navnet Benkestok var Tord Benkestok. Han er nevnt i 1399 i Oslobiskopen Eystein Aslaksons jordebok over kirkelig eiendom i Oslo bispedømme. Han var min tipp, tipp, tipp oldefar.
Benkestokene vokste seg mektig og etter hvert eide de jordgods i Båhuslen, Herjedalen, Vestlandet, Nordland, Shetland og Færøyene.
Den første Benkestok i Meløy var min oldefar. Trond Tordsen Benkestok hadde vært lensherre i Sogn, men i 1528 mistet han denne retten og flyttet nordover til Meløy i Nordland. Det sies at det var på grunn av et forlik mellom danskekongen og den maktsyke stattholderen Vincens Lunge.
I Meløy eide han etter hvert store eiendommer gjennom et giftemål med Anna Johnsdotter Haar fra adelsætta Gyldenløwe. Han fikk først den lavadelige tittelen væpner, før han senere ble ridder og rykket opp i høgadelen. Han var også eier av et par bygårder i Bergen, der han også var fut på Bergenhus og befalingsmann på festningen.
Jeg var bare 16 år da min far, Trond Benkestokk gikk bort. Som arving betydde det at ansvaret for godset nå lå på mine skuldre. Heldigvis fikk jeg mye hjelp fra min mor, Gjertrud Peitersdatter.
I min tid var det fast tradisjon at de mange døtre til en utdøende norsk adel ble overtatt sammen med godsene av mer eller mindre høyadelige danske lykkejegere, men det var få som våget seg opp til denne fattige og øde avkrok.
Dermed ble jeg sittende å vent mens min ungdom rant bort som sand mellom fingrene. Først i 1640 kom frieriet fra et standsmessig hold. Jon Gundersen het han, og han var noe eldre enn meg. Noen adelig tittel hadde han heller ikke, men han var dyktig og allerede året etter ble han Lensmann i Meløy. Ved siden av gårdsbruket drev han også med jektefart og sjøbruk. Barn ga han meg også. 3 gutta og 2 jente.
Ja det var en flott tid, men dessverre fikk den en brå slutt då Jon døde i 1665. Igjen falt ansvaret for Meløygården på mine skuldre. Heldigvis hadde alderdommen gitt meg både styrke og trygghet til å kunne bære ansvaret. Mine barn vokste også til å kunne hjelpe meg. Spesielt Trond. Han overtok Lensmannsposisjonen etter faren. Han flyttet etter hvert til Gåsvær og bygde opp et rikt og stort handelssted der ute. I tillegg eide han 14 våg i Meløygården og Meløy-skagen. 1 våg e som du veit 18kg, men eg snakka ikke om 18kg fesk, nei det her va ein måte å regn ut kor mye skatt han måtte betal. Tell sammenligning va ein vanlig gård satt t ca ½ våg.
Hehe, ja selv om han ikke kunne bære navnet, så var han absolutt en ekte Benkestok.
Ei mørk vinternatt i 1687 ble jeg igjen rammet av ulykke. Ei lita glo hadde kommet seg inn i risveden på kjøkkenet og snart sto hele gården i lys lue. Siden Meløygården var et stortunanlegg med en menge hus, buer, høy-og kornlove, fjøs og stall, ble dette et bål som kunne sees i flere mils omkrets.
Etter hvert kom bygdefolket til storgården. Der fant de meg, gråtanes i ruinan etter benkestokenes storhet. På bygda begynte det å gå rykter om at den gamle konen på Meløya var i stor nød. Men det skal du ikke høre på. Det vil alltid finnes de som godta seg over andres ulykke. Foruten om 12 Våg på Meløya, hadde jeg fortsatt 2 Våg på Osa, 1 Våg på Bolga og mesteparten av den store gården Fjære på Kjerringøy.
Og selv om dette betydde at Benkestokkenes storhetstid var forbi, var jeg på ingen måte en slagen kvinne. Allerede samme år, med stor hjelp og støtte fra mine barn samt fogden Peder Broch på Nord-Herøy, satte vi i gang gjenreisingen av de mest nødvendige bygningene. Vi fikk etter hvert reist mye av gården, men den ble aldri den samme. Likevel skal jeg ikke klage. Jeg ble beriket med mange barnebarn og jeg led aldri noen nød.
Etter å levd som enke i 30 år fant jeg i 1695 omsider hvile. Siden adelsnavn kun følger mennene var jeg den siste offisielle Benkestok. Likevel skal det nevnes at slekten fortsatte på kvinnesiden. Og selv 300 år etter jeg gikk bort, kan man møte folk som med stor stolthet kan fortelle at de stammer fra Benkestok.
Fagtekst: Helge Seim
Manus: Helge Seim og Jan Ivar Bårtvedt
Stemmer: Bente Sørgård
Redigering: Helge seim
Kilder:
- Normann H. (1986) Årbok 2 Benkestok-familien Meløy Historielag











































