![no](data:image/svg+xml,<svg xmlns="http://www.w3.org/2000/svg"/>){kind=small}
Nøyaktig når folk slo seg ned her husker jeg faktisk ikke. Dere vet, jo eldre man blir jo vanskelig blir det å skille årene fra hverandre. Likevel mener jeg å huske det var rundt høymiddelalderen.
Felles for de alle som slo seg ned her var at de måtte forholde seg til brekanten. Den forandret seg fra år til år og fra måned til måned. Sprekker oppsto bare for å senere lukke seg. Tidvis åpnet det seg grotter og breeporter før de også forsvant. Store og små isblokker raste ut og ble borte. Den buldret, knaket og murret på sin fremferd. Det klukket, klasket og fosset i sprekkene.
Ja selv om det ikke er like lett for alle å forstå, så var det ingen av mine naboer som var i tvil om at jeg var et levende vesen..
Fonndalen gård forteller jeg om på en annen post, så den hopper jeg over. Isteden vil jeg fortelle dere om er Storsteinøren gård. Eller… Det er vel strengtatt ikke så mye å si om den, annet enn at de kanskje var litt i overkant modige når de bestemte seg for hvor nært den skulle ligge iskappen. Som jeg fortalte tidligere, var jeg på stor fremmarsj frem til 1750 årene. Dermed gikk det Ikke bedre enn at Storsteinørne gård måtte gi tapt. Det heter seg at den skal ha blitt begravd av isfjellet tidlig i 1720 årene.
Men jeg mener nå personlig at det er en overdrivelse. Jeg skjønner at de store mengdene smeltevann kan ha ført til noen utfordringer i forhold til drenering og frostskader på avlinger, men jeg begravde da virkelig ingen!…
Den neste gården jeg vil fortelle om er Svartisen gård. Den ligger ikke så langt unna der Storsteinøren lå, men det er ikke den samme.
Gården har hatt mange navn. Engeøyra, Fonnstrand og før det Fonnøyr. Og selv om den ikke lidde samme skjebne som Storsteinøren, så er det ikke fritt for at man også her hadde utfordringer med smeltevann. I matrikellprotokollen fra 1723 kan man lese at «Funnøyren beskadigest dagligen av Elv og Iisfloed».
Likevel overlevde gården. I 1892 kjøpte Hans Larsen gården av Ole Jakobsen. De første årene ble gården driftet i samarbeid av de to. Det skal også nevnes at det var disse 2 overnevnte herrer som begynte med organisert turisme på Engenbreen.
I tidligere tider var Norge et såkalt selvbergingssamfunn. For å overleve i en hard verden var det viktig å ha flere bein å stå på. Den vanligste kombinasjonen var landbruk og fiske, men utover 1900- tallet ble det gradvis også vanlig å kombinere gårdsdriften med jobb på lokal industri. Her i området tenker jeg da på industrieventyret på Rendalsvik. Dette ble riktig nok en kortvarig affære, men nok om det.
Uansett når en stadig større del av arbeidsstyrken gikk fra matproduksjon til andre jobber ble det klart at de som fortsatt produserte mat måtte gjøre det på langt mer effektive måter. Dette førte til en utvikling i samfunnet der man gikk mot en stadig større grad av ensrettet satsing på en næring.
Dette skal til syvende og sist også begynne å tære på turist engasjementet, men det skal jeg fortelle mer om i en annen post.
Fagtekst: Helge Seim
Manus: Helge Seim
Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø
Redigering: Helge seim
Musikk: Freesound.org. Migfus20
Kilder:
-Myrvang, A. (2000) – Med Svartisen som Nabo.
-Steinar Johansen intervjue 2.11.23
