![no](data:image/svg+xml,<svg xmlns="http://www.w3.org/2000/svg"/>){kind=small}
For lenge lenge sian var St. Olav var på vei til Helgeland for å kristne helgelendingene. Det ville samehøvdingen i Misvær, som var en stor trollmann, sette en stopper for. Han ville stenge leia for ham ved å legge en ismur over havet fra fastlandet i Rødøy. Lyktes dette, ville Saltdalen og Misvær slippe besøk av St. Olav.
Høvdingen fylte en stor eske med gandfluer og sang sine sterkeste trollsanger over den. Så fikk han en annen same til å ta esken på ryggen å gå oppover Misværmarka til Rippevagga. Der skulle han åpne esken og slippe fluene løs. Hvilket han så gjorde. Han kom opp til Rippevagg og slapp fluene, som satte av sted for en sterk østavind mot havet. Men tett innpå fluesvermen snødde det så overhendig, at snøen fylte over dalen og fjelltoppene i mils omkrets. Etter en stund sank snøen sammen og ble til hard is.
Imens var St. Olav kommet frem til Bliksvær, og da han fikk øye på all snøen, skjønte han straks at det lå trolldom bak. Han slo kors for seg med sverdet sitt og bandt de onde krefter i jesu navn. I samme øyeblikk falt fluesvermen ned i havet, og snøen nådde ikke lenger enn til kysten.
Hadde fluene nådd til havs over Rødøyløva, ville leia blitt sperret av isberg, og samehøvdingen hadde vunnet. Nå lå isen bare så langt som fluesvermen fløy: fra Rippevagga til kysten i Rødøy, der den ligger den dag i dag og heter svartisen.
Ja det forteller altså et av de 2 sagnan om hvordan jeg kom til verden, men som dere kanskje skjønner så e ikke det heilt sånn det var.
Som med andre levende vesen så husker jeg ikke nøyaktig når, men en gang ble også jeg skapt. Noen tror at jeg stammer fra den siste store istiden som var på sitt kaldeste før 20 000 år siden.
Riktig nok er jeg ingen ungdom lengre, men riktig så ille er det ikke. Den isen som lå her under istiden trakk seg gradvis tilbake, og før om lag 2500år siden var det ingenting her.
Når den varme perioden var over, starta en kjøligere periode som førte til at jeg og andre bare begynt å vokse. År før år vokste jeg helt frem til jeg var på mitt mektigste på midten av 1700-tallet. Dette var før jeg ble delt opp i de 2 delene som dere ser meg i dag.
Siden den gang har jeg i all hovedsak blitt bare mindre og mindre, men det var først i 1923 at det virkelig begynt å gå nedover.
Det er ikke alle som husker det, men en gang så hadde jeg faktisk en arm som strakk seg ned gjennom fonndalen også. Det kan være vanskelig å se før seg, men hvis du smaker litt på navnet så hører du at det stemmer. «Fonn» betyr jo faktisk «snøhaug» som er føket sammen. Det brukes ofte i forhold til små isbre. Den er dessverre i dag mer eller mindre forsvunnet.
Engabreen, som er min andre arm i Hollandsfjorden, har også de siste årene trukket seg tilbake, og hvem vet hvor lang tid det tar før også den er borte. Likevel skal dere ikke være redde før meg. Før selv om det kanskje betyr at jeg bli mindre tilgjengelig og ikke minst synlig, så vil jeg fortsette å leve i beste velgående i mange, mange år til.
Fagtekst: Helge Seim
Manus: Helge Seim
Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø
Redigering: Helge seim
Musikk: Freesound.org. Migfus20
Kilder:
-Myrvang, A. (2000) – Med Svartisen som Nabo