![no](data:image/svg+xml,<svg xmlns="http://www.w3.org/2000/svg"/>){kind=small}
En gang i tiden var jeg hjem for jegere og reindriftssamer. De var så lommekjent at de kunne krysse meg til fots når enn det trengtes. Det var også̊ samene som tjente som breførere og kjentmenn for de gamle oppdagerne som valfartet til de arktiske landskapene i nord.
Tidlig på̊ 1880-tallet førte den samiske mannen, Johan Abrahamsson den franske tindebestigeren Charles Rabot og hans menn på̊ kryss og tvers over bremassivet og helt inn i Sverige. Siden kom Fritjof Nansen, keiser Wilhelm og mange andre for å utforske isens gåter.
I dag er det som kjent Engabreen som er det store trekkplasteret, men før i tiden var faktisk Fonndalsbreen også riktig så populær. De som startet dette arbeidet, var Ole Jakobsen og Hans Larsen på Svartisen gård i 1892. Dette varte frem til i 1914 når Hans Larsens kone, Marianne døde. Hun hadde fungert som en slags vertinne og det var ingen av de andre i familien som etter dødfallet klarte å fylle disse skoene.
Fokus skiftet da til Fonndalen gård. De hadde sånn smått begynt med turisme etter at Adolf Johansen bygde om hovedhuset til pensjonat i 1882.
I 1912 var det for eksempel 20-30 tyske turister som bodde på gården i flere uker.
Ja til forskjell fra i dag hadde turistene den gang, god tid. Det hendte faktisk ikke så rent sjelden at turistskipene lå inne i fjorden i flere dager.
Og når turistskipene skulle ligge i fjorden i flere dager så er det klart at de måtte ha ting de kunne oppleve. Fra 1932 til 1939 var en av trekkplastrene såkalt, reinsdyrsvømming.
Turistene hang over ripa mens de betraktet de eksotiske dyrene som svømte rundt skipene. Hvem som hadde ideen til aktiviteten, er usikkert. Men det påstås at samene selv var i Oslo og fikk bifall hos den gamle reiselivshøvdingen Bennett. Hovedansvaret for reinsvømmingen hadde samene Trygve og Anders Christensen fra Hemnesberget (far og sønn).
At reinsvømming rundt turistskipene var et smart påfunn, som fungerte godt og tydelig vakte begeistring, er det ingen tvil om. Likevel tok dette snart slutt. Sommeren 1940 hadde krigen nådd også våre strender, og turisttrafikken fikk bokstavelig talt et foreløpig «skudd for baugen». Det representerte slutten for reinsvømming ved Svartisen. Etter krigen ble det gjort forsøk på å blåse nytt liv i denne attraksjonen, men det lyktes ikke.
Mot slutten av 1960-tallet skiftet turismens igjen fokus fra fonndalsbreen tilbake til Engabreen. Årsakene var flere, men den kraftige tilbaketrekningen av iskanten var nok den mest betydningsfulle.
Fra nå av skulle turistene igjen gå i land ved nabogården, Svartisen gård. Her hadde man nå bygd ny kai og anlagt vei fra sjøen og innover mot Engabreen, langs nordsiden av Engen brevatnet. Og på Svartisen gård så man gjerne at turistene nå kunne benytte denne muligheten til å se Engabreen på nært hold.
En aktivitet man fortsatt kan oppleve i Holand er breevandringen. Dette er langt ifra en ny aktivitet, men det skal sies at sikkerheten er blitt langt viktigere de seneste årene. Tjoret sammen med tau og utstyrt med stegjern på føttene, klatresele, isøks og hjelm, tar guiden med seg opp til 9 mennesker opp på breeen.
I moderne tid kom også̊ kunnskapens våpendragere i håp om å fravriste breen dens dypeste hemmeligheter. De gravde seg 200 meter inn i isen og nådde ned til steder ingen hadde trodd det var mulig for et menneske å komme.
Fagtekst: Helge Seim
Manus: Helge Seim
Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø
Redigering: Helge seim
Musikk: Freesound.org. Migfus20
Kilder:
-Myrvang, A. (2000) – Med Svartisen som Nabo.