![no](data:image/svg+xml,<svg xmlns="http://www.w3.org/2000/svg"/>){kind=small}
«En fredelig tid var forbi
da industrien startet sin symfoni.
Slutt var det på måkeskrik og bekkebrus,
her skulle det sprenges og legges i grus.
Fossen temmes og strukturer lar seg bygge
Ja gud kan se at ting skjer under fjellets skygge…»
Det er kanskje mange av dere som tror jeg nå snakker om Glomfjord, og det ville jeg får så vidt ha skjønt godt. Dersom man hører snakk om vannkraft og industri i Meløy så er det fort å tenk i den retningen. Likevel kan jeg fortell dere at en gang i tiden va ikke det det eneste industrisamfunnet her i Meløy.
La meg fortelle dere om da det moderne samfunn kom til Holandsfjorden
La meg fortelle dere om Rendalsvik.
I dag ligger Rendalsvik øde og forlat. Og ser man bort fra et og annet nedrustet anlegg er det lite vitner om den aktiviteten som en gang var her. Likevel skal det nevnes at en gang i tiden var dette et pulserende kraftsamfunn som kunne rivalisere Glomfjord.
Den første som var registrert bofast i Rendalsvik, het Peder Rafaelsen, i året 1667. Siden da bodde det sammenhengende familier her som livnærte seg av fiske og små jordbruk.
Industrialiseringen startet da det ved overgangen til det 20. århundre ble det oppdaget grafittforekomster i området. Dette var et "nytt" mineral i Norge, og prosjektet må ha fortonet seg spennende.
Likevel skal det nevnes at det gikk rolig i starten. Det skulle faktisk ta tett på 30 år før man begynte å dra nytte av forekomstene.
Det tyske firmaet A/S Minerals begynte sommeren 1931 å ta ut prøver og ut på våren 1933 var man i gang med oppbyggingen. Og allerede fra første spadetak var det ca. 50 mann i arbeid. Med tanke på at firmaet var tysk er det ikke overaskende at mesteparten av produksjonen gikk til Tysk krigsindustri. På grunn av sin seighet var grafitten fra Rendalsvik spesielt godt egnet til batteriene i stridsvognene.
De første årene var driften sesongbasert, men fra 1935 gikk maskinene kontinuerlig. Vannkraften ble i 1938 bygd ut med en turbin på 400 hestekrefter og ganske snart fikk alt av hus og hytter elektriske lys. Dette var i en tid da de fleste andre steder i Nord-Norge måtte nøye seg med oljelamper.
Stedet vokste og fikk etter hvert både brevhus, butikk, lokalbåtanløp og telefon. Distriktslegen hadde kontordager her og stedet fikk egen skole- og stemmekrets. Her var sangkor, ungdomslag og bridgeklubb. Likevel skal det neves at tiltros for at de etter hvert ble ganske mange fastboende, var pendlerne i flertall. Med en arbeidsstyrke på 200 mennesker var dette det største i Meløy…. Ja, foruten om Glomfjord selvsagt.
I starten hadde A/S Minerals et norsk hovedkontor i Mo i Rana, men når Norge ble okkupert i 1940 tok det tyske regimet direkte styring. Produksjonen under andre verdens krig var betydelig, men da tyskerne måtte kapitulere opphørte driften.
Etter krigen var over hadde Rendalsvik mistet sin største kunde, likevel var optimismen stor på at driften ville starte opp igjen.
Det skjedde ikke og allerede vinteren 1946/47 ble det klart at eventyret var over for godt. Folketallet begynte å dale allerede i 1945, men det var først da skolen ble nedlagt i 1963 at fraflyttingen for alvor satte fart,
I dag har naturen tatt området tilbake, og Rendalsvik et nok en gang blitt et stille og fredelig sted…
Fagtekst: Helge Seim
Manus: Helge Seim
Stemme: Marit Emilie Meidelsen Øvrebø
Redigering: Helge seim
Kilder:
- Brattland S. (1994) Fra industristed til ødemark. Meløy Historielag