![no](data:image/svg+xml,<svg xmlns="http://www.w3.org/2000/svg"/>){kind=small}
Hvis du går langs fjærekanten, vil du finne en lang, flat stein som selv den dag i dag kalles "likkistesteinen". Det var her folk steg i land når de kom til Meløya i begravelsesæren.
Oppå denne steinen har det nok gjennom årenes løp stått mange likkister mens gravfølget fortøyde båter eller var innom et naust for å skifte om til sine noe finerer kirkeklærne.
Likevel skal det nevnes at værforholdene i Meløysjøen ikke bestandig var like godt egnet til ilandstigning. En gang holdt det på å gå riktig ille.
Nøyaktig år og årstid forteller historien lite om, men det skal ha vært i brytningspunktet mellom 18- og 19 hundretallet. Det startet med at to menn kom gående ned over Sørsjøbakken, det var Petter Dypvik fra Meløygården og daværende lærer og kirkesanger August Sivertsen.
Tvers over fjorden kom en båt, tungt lastet av folk. Det var en begravelsesbåt som Dypvik og Sivertsen skulle ta imot. Og det ble en landstigning som må betegnes som et mareritt. De sprekeste karene ombord hoppet i sjøen til midjen, og med god hjelp fra Dypvik og Sivertsen klarte de faktisk å berge både kiste og begravelsesfølge.
Likevel gjorde hendelsen sterkt inntrykk kanskje spesielt på den noe mindre båtvante August som trådd sine barnesko i langt roligere farvann i Ljådal i Orkdal. Han mente at det burde bygges en steinmolo, så det ble enklere å få folk trygt i land.
Kirkesangere dør ironisk nok i uvær på tur over meløyfjorden 3. mars 1900, men hans ord blir værende i Petter Dypviks hode. Han var enig med August, men hvordan skulle noe sånt finansieres?
Svaret kom noen år senere da en finere herre ved navn Amundsen dukket opp i Meløy. Han reiste rundt i landet for å holde foredrag og sanke stemmer til en politisk karriere. Tradisjonen tro tok han inn i det lokale gjestgiveriet hos Petter og det var under dette oppholdet at Petter fortalte om øyas utfordringer til sin gjest.
Hvordan saken ble brak videre er ikke kjent. Men tilfeldighetene vil ha det til at Amundsen faktisk kom seg inn på Stortinget og der la han saken frem. Dermed dukket det en dag opp et skip med navn «Hestmanden» i Meløy. Skipet var lastet med anleggsmateriell for bygging av steinkai.
Det skal nevnes at ikke alle var like glad for dette. Stein til anlegget måtte jo hentes ut et sted og noen fryktet at det kom til å føre til stygge sår i landskapet. Likevel ble utstyret lastet av og arbeidet påbegynt.
Dessverre har vi ikke det nøyaktige årstallet for byggingen, men rundt 1910 var det ca. 90 meter lange byggverket ferdig, pent murt i tilhogd gråstein. Murer og emissær Riise fra Vesterålen var ansvarlig for byggingen.
Motstanderne av anlegget murret en tid, men omsider la bølgene seg i takt med sønnavindsbårene som la seg i ro innenfor steinøvren. Og moloen ble en stor og uvurderlig velsignelse.
Fagtekst: Helge Seim
Manus: Helge Seim
Stemmer: Bente Sørgård
Redigering: Helge Seim
Musikk og lyder: freesound.org
Kilder:
- Wassvik M. (1985) Årbok nr. 1: Steinkaien på Meløy Meløysjøen Meløy Historielag
- Sørgprd R. (2004) Årbok nr. 20: Livet ved Meløysjøen for 100 år siden Meløy Historielag